DIGITAL eller FILM ?

<h4> Av Knut Førsund </h4>

- Fargestyringskurs er populært, men lærer vi nok?
Når det gjelder profesjonelle fotografer, så ser det ut som de fort vekk hopper på kurs i Photoshop med fargestyring – og det er mange som kjører kurs i fargestyring nå. Men kurslengden er sjelden over en dag, dvs. 8 timer,

Jeg vil påstå at en som tar et slikt kurs bare skummer overflaten og ikke får med seg det som er viktigst. Jeg har møtt kolleger som har fortalt meg at de i etterkant ikke tør å gå inn å korrigere farger. Langt mindre er de trygge på digital arbeidsflyt.

I et stadig stigende tøft arbeidsmarked er det desto mer viktig at kompetansen er til stede. Utviklingen skjer kjapt og da er det viktig å ha kunnskap for å kunne gå til investeringer av programmer som er lagt til rette for fotografer,¬ og som er gode. Som kjent er ikke det digitale systemet 100 % enda.(Kommer det noen gang til å bli det?)

Nå sist kom Eizo med en skjerm som er kalibrert i Adobe 1998, men det er også kommet kalibreringsprogrammer hvor du kan gå inn å justere fargene. Kostbart? Ja. Men viktig. Hvorfor? Mer korrekte farger i utgangspunktet. Kortere korrigeringstid er lik større arbeidskapasitet og bedre kvalitet.

-Ny teknologi gir nye aktører.
Med den nye teknologien er det dukket opp mange useriøse aktører på markedet. Dette er ikke noe vi kan forhindre, men vi får bare håpe at bildekjøperne blir så pass profesjonelle at de ser hva som er fagmessig utført. For det kan ikke underslås at kunden lever av sine produkter. Og da må produktet være fotografert så riktig som overhodet mulig, i henhold til uttrykket.

Det som er positivt er at for de fleste er det digitale systemet en befrielse. Ting går mye lettere gjennom nå enn for bare noen få år tilbake.

Ulempen er at det er blitt færre fotografer som har eget studio, mens det er blitt flere fotografer. På nettet fant jeg 500 registrerte fotografer bare i Oslo-området! Hvor mange av disse er digitale? Gagner dette bransjen?

Jeg synes at de fotografiske foreningene/forbund bør gå spørre seg om måten de blir drevet på er tilrettelagt for den teknologiske utviklingen..

-Har vi et særnorsk aldersfenomen?
Det er få eldre reklamefotografer i motsetning til portrettfotografer. Har vi et særnorsk fenomen, både blant reklamefotografer og i reklamebransjen forøvrig.

Er du ung og fremadstormende bør du ha nådd toppen lenge før du er 30. Mellom 40 og 50 skal du være på hell. Etter 50 ser noen ut til å tro at du har mistet all kunnskap. Når du er 60 eksisterer du ikke lenger og er ”persona non grata”. Merkelige greier.

- Du sier at noen dreper teknologien, hva mener du med det?

I de åtte årene som jeg har vært i den digitale verden, var argumentasjonen i begynnelsen at digitalt bare var noe dritt. Da jeg investerte i 1996 gjorde jeg det fordi jeg mente teknologien var bedre enn film. Det var mitt grunnlag for å investere.

Jeg trodde at reproen ville være oppe på systemet i løpet av ett år. Jeg har aldri noen gang tatt så feil. Skuffelsen var desto større. Og så den massive motstanden på toppen av det hele. Selv om kunnskapen om det digitale i en kort periode ble veldig bra, så har jeg aldri opplevd så stor massiv motstand. I begynnelsen var det veldig få reklamebyråer som ville kjøpe digitale bilder, men de som gikk for det hadde en sikkerhet og tro og ga beskjed til reproen at fikset de ikke dette, så fikk de ikke jobben. Næringslivet så straks fordelene og var med på å presse frem bruk av digitale bilder.

Jeg innså ganske kjapt at det var bare å sette seg ned å lære seg systemet fra A til Å . Den perioden Digitalkameratene eksisterte så fikk vi samarbeid på tvers av plattformene og de som da var med av fotografer, reproer, trykkere og reklamefolk skjønte straks at dette bar frukter. Men motstanden var massiv, også i fotografenes egne rekker.

- Hvilke argumenter hadde de?

1) Stor investering
2) Liten overbevisning om at kvaliteten var bra

Ut av det kom det masse rykter om at det digitale:
1) ikke holdt mål
2) ikke passet til all fotografering
3) ikke hadde stor nok fargedybde
4) ikke tålte store forstørrelser
5) ikke hadde skarphet nok
6) ikke gjenga fargene riktig
7) ikke hadde stor nok dynamikk


- og som kjent ”mot dumhet kjemper selv gudene forgjeves”.

Dette skjedde i en periode da de digitale systemkameraene begynte å komme. I de første testene som kom, ble resultatene sammenlignet med hva du fikk med storformat bakstykker. Det faller på sin egen urimelighet.

Det finnes ikke et reklamebyrå som vil bruke 35mm film til sine reklamekampanjer (dersom det ikke er noe helt spesielt de er på jakt etter) I dag er 35 mm digitale kamerasystemer veldig gode, men dersom du skal sammenligne med digitale bakstykker i storformat så faller det gjennom i kvalitet.

- Var kundene også negative til det digitale?
Negative holdninger om systemene var så utbredt, at vi som på den tiden ”var oppe på systemet”, måtte slite med å overbevise kunden. Jeg gjorde det ved å si at jeg kunne dokumentere at det jeg sa var riktig.

En kunde skulle ha fotografert 240 produkter for å lage ny katalog, og avtalen var at han skulle teste det digitale systemet i den brosjyren. Han møtte i studio med en AD fra et reklamebyrå og vi jobbet sammen i seks dager. Arbeidssituasjonen var ikke helt ideell, fordi begge to var negative fra dag en.

Dag to var de litt mer på vei, dag tre gikk det opp for dem egentlig hvor store fordeler systemet hadde. Dag fire og fem og seks smilte de. Kunden viste meg en brosjyre som var tatt med film og jeg sa at denne gangen ville brosjyren kvalitetsmessig bli bedre. Da brosjyren var ferdigtrykt kom kunden og ba om unnskyldning, fordi den nye brosjyren var den beste de noensinne hadde laget, både når det gjaldt kvaliteten på bildene og besparelser i tidsbruk på produksjonen.
Dette bare beviser at det er viktig å vite hva man holder på med.

På den andre siden har kompetansenivået hatt en forflatning. Det vi opplever er at en vesentlig del av bildekjøperne ikke er profesjonelle.

Reklamebyråene har sittet på gjerdet og mange reprobedrifter investerte i databasesystemer. Noe som fikk masse rare konsekvenser før de greidde å beherske systemene. De igjen stolte helt på selgere av konverteringssystemer, så du måtte ha en sterk ryggrad når du skulle jobbe med de gutta der. Det var som å stikke hånden inn i et vepsebol med illsinte veps.

Bare et lite eksempel: Ved innlegging i database var bildene tagget med fargerom , men når kunden hentet filene igjen, var informasjonen om fargerommet sporløst borte. Dette viste seg i etterkant å være en programmeringsfeil i databasesystemet, noe som selvfølgelig ble rettet opp i etterkant.

Jeg har også opplevd å bli direkte sabotert av en reprobedrift. Jeg hadde levert en RGB-fil og en ferdig CMYK-fil. Det viste seg at de ikke klarte å få samme kvalitet på CMYK-ingen som jeg hadde gjort. Ved en hyggelig samtale etterpå innrømmet de at de hadde konvertert til CMYK i Photoshop 4.0. Vi ér fortsatt venner.

Kunnskapsnivået i reproen var naturligvis magert i begynnelsen. Så man måtte ut å lete etter folk som hadde kompetanse. Etter hvert fikk vi jo selv så stor kompetanse at vi kunne ta oss av dette uten hjelp. Men det som var den store bøygen i alle diskusjoner i Digitalkameratene var RGB kontra CMYK, om fotografen skulle levere ferdig konverterte bilder. Dette var jeg sterkt uenig i. Pr dags dato leverer jeg begge deler.

- Hva er det grafisk har gjort og gjør feil?
Hvis du skal beherske ny teknologi så må du etterutdanne deg.
Skanneroperatørene har skannet automatisk i mange, mange år. Jeg har til og med opplevd at de har gått til innkjøp av ny skanner og ikke gjort bruk av utput i RGB! Reprofolkene har for liten kunnskap om RGB. Hvorvidt dette blir gjort noe med er jo opp til enhver reprobedrift, og jeg vet at flere har tatt tak i det nå. Jeg har selv hatt noen på kurs.

En ting som jeg synes er veldig viktig er bildeforståelse. Har en repromann gode kunnskaper om bildeforståelse, så blir resultatet mye, mye bedre.

En annen ting er at det bare er en håndfull reprobedrifter igjen i Oslo, til tross for at antall bildedatabaser har økt betraktelig. En reprobedrift/database med respekt for seg selv, har en reprotekniker som kontrollerer/kvalitetssikrer bilder fra fotografer. Om ikke lenge vil det bare være databaser som har markedet.

I noen databaser ligger bildene som RGB, i andre som CMYK, men alle trykkerier bruker vel ikke samme CMYK-profil?!

Noe jeg anser for å være veldig smart og som jeg har jobbet for, men ikke nådd helt fram med, er et samarbeid med IGM (Instituttet for grafiske medier) som står for etterutdanning av alle i grafisk bransje. Der kan man innhente den kompetansen man trenger. Det er viktig å huske på at vi skal ikke jobbe mot hverandre, men med hverandre.

- Hva gjør programmerere feil?

Kameraprodusentene lager sine egne programmer. Noen er mer eller mindre vellykkede, mens andre er helt på tyttebærtur. I begynnelsen leverte alle systemkameraene bildene i sRGB. Senere er det blitt lagt inn Adobe 1998 eller egne filformater. Resultatet er at alt spriker og man får med seg mange unyttige dialogbokser som jeg kaller for rælamikk. Her kommer vi inn på brukervennlighet.

Til og med noen profesjonelle digitale high-end backsystemer (programvare) har en arbeidsstruktur som er helt borte i vidåtta. Det var ikke før i år at jeg fikk høre at en produsent av digitalt high-end bakstykke kontaktet og samlet mange fotografer, for å få til den ultimate programvare.

Når det gjelder systemkameraene kunne det med fordel ha vært lagt inn flere fargerom. Nå er det kommet så mange RAW-programvarer at det er meningsløst. Det hadde vært bedre å få ett standardisert programsystem i råformat, slik Adobe prøver å få til. Brukervennlighet er et must. De enkle løsningene er ofte de beste. Hvorfor kan ikke kameraprodusentene samle seg om én standard?

Produsenter og selgere må være ærlige!
De forskjellige produsentene har satset på ulike bildebrikker, og mener at sitt brikkesystem er det beste. I ett tilfelle ble det hevdet at brikken ga 16-bits resultater – det viste seg å være 14-bit. Blooming er nå en saga blott, men noen husker sikkert Colour-crisp, der var det mange fotografer som hadde en høne å plukke med leverandøren!

Så har vi posturation, den sliter produsentene med enda på en del kamerasystemer. Og fremdeles er ikke systemet bra nok ved høye ISO-verdier. Noen leverer bare med ISO på 50. Det er utviklet programvare som skal kunne rense opp i problematikken ved høye ISO-verdier. Der er det for øvrig et hav av programmer på markedet. Noen er meget bra, mens andre er jævlig dårlig.

Et annet punkt er spesialoptikk for digital fotografering. Selv på mitt gamle profesjonelle kamerasystem fra 1996 hadde produsenten spesialoptikk. Ved testing av et one-shot bakstykke sa selgeren til meg at resultatet hadde blitt bedre dersom jeg hadde brukt spesialoptikk. Men det fantes ikke. Samme produsent hevdet at når du slo av skarpheten i kameraprogrammet, så var den avslått. Ved test viste det seg at det ikke stemte.

Pr. dags dato, opp til en viss størrelse, finnes det ikke noe som er bedre en tre-skudds-kamera. Det er rått parti å sammenligne med etskudds. Ulempen med tre-skudd er selvfølgelig at motivet må stå stille under eksponeringen, altså har det brukerbegrensninger.

- Hva slags digital løsning må du opp i for å kunne fremvise en A3-kopi som er minst like bra i farger og skarphet som med film?
Når det gjelder systemkameraene, så er det en rekke kameraer som leverer utmerkede kopier opp til A3, men det kan likevel ikke sammenlignes med det du får med et highend bakstykke som leverer uinterpolerte filer på 50 MB. Det vi egentlig snakker om er utput, og da er det kvaliteten på printeren som er det avgjørende og hvilken dpi den er fintunet til. Det kan du få opplyst dersom du kontakter leverandøren av printeren.

Det er mye forvirring angående dpi og ppi, de blir brukt om hverandre.
Når det gjelder bilder snakker vi om ”pixler per inch” (ppi), printeren har ”dots per inch” (dpi), det samme har trykkmaskinene.

Den ideelle pixeloppløsningen på bilder for printing er f.eks: 144, 160, 180, 240, 288, 320, 360 ppi. For å printe store formater som skal betraktes på lang avstand, trenger du bare en lav pixeloppløsning. Skal du ha print av god kvalitet trenger du 240 ppi. Når det gjelder trykking så er det vanlig å levere et bilde i 300 ppi. Dette er kun en standard. Til trykking bør filen justeres i ppi til trykk-kvalitet. Det er ikke å anbefale å bruke mer enn det som er nødvendig. Det går bare ut over resultatet.

- Hva slags arkivsystem har du valgt?
Jeg har valgt CD, hvor jeg lagrer filer i HDR (mitt kameras råformat). Vi har et enkelt manuelt system som for oss virker raskere enn om vi skulle legge filene inn i et arkiveringsprogram. Dette fordi vi stort sett leverer bilder til databaser og derfor bare tar vare på bilder som en sikkerhetskopi. Når det gjelder private bilder bruker jeg Fotostation.

- Hvordan ser du på utdanning og utdanningsmuligheter
I de siste 10 årene har den ene endringen etter den andre kommet når det gjelder utdanning. Dette ser jeg på som et resultat av en liten yrkesgruppe som er splittet i flere forbund og ikke har hatt evnen og forståelsen for det enkle prinsippet ”sammen er vi sterke”. Derfor har ikke bransjen fått den nødvendige gjennomslagskraften for sin næringsmessige betydning. Grafisk sto i den samme situasjonen i 70-åra og de samlet seg og fikk større gjennomslagskraft ovenfor myndighetene. Myndighetene er busemannen. Vi kunne ha oppnådd å få både skole, utdanning og etterutdanning -tilpasset vårt behov, dersom foreninger og forbund hadde gått sammen. Noe er på gang nå, men det er sent!

Jeg vil anbefale at man går til anskaffelse av litteratur skrevet av - Bruce Fraser og David Blatner: Photoshop CS og Color Management. - Richard Lynch: Special Edition Photoshop. - Martin Evening: Adobe Photoshop for Photographers. For de som vil gå litt inn i CMYK-verdenen - Dan Margulis: Professional Photoshop, the classic guide to color correction.


DIGITAL PHOTO FACTORY AS
Hasleveien 15B
0571 Oslo
Norway

phone: 22 37 38 80
mob: 908 26 848

http://www.dpf.no/