Skrevet av Maria LundbergI anledning Obamas valgseier, åpnet senteret tidligere i høst sin imponerende utstilling Fra King til Obama som er et audiovisuelt dykk inn i historien om amerikansk borgerrettighetskamp (To konger på veggen).
I anledning 12. desember kunne senterets dyktige stab invitere til nok en rik og sammensatt utstilling, denne gangen med historien rundt Alfred Nobel og hans testamente som ramme. Anledningen for utstillingen er tildelingen av årets fredspris, og er den femte dedikerte fredsprisutstilling i rekken etter at senteret åpnet. Sitater og utdrag av Barack Obamas taler er en rød, visjonær tråd gjennom utstillingen og knytter dens ulike elementer sammen. Samtidig er utstillingen som helhet viet til historien rundt prisen, og kan leses som en kommentar til flere aspekter i forhold til internasjonalt diplomati og internasjonalt fredsarbeid.
Barack Obamas svar på tildelingen av årets fredspris var å på egne vegne omtale den som a call to action og det er også tittelen på Nobelsenterets nyåpnede satsing. Utstillingen består av to deler. I ankomsthallen henger en bannermontasje av Callie Shells dokumentarfotografier av Obamas ferd frem mot valgseieren (disse bildene ble vist under den internasjonale fotofestivalen i Perpignan i september, og vil også bli presentert av fotografen selv i forbindelse med at hun gjester Oslo og dok10 i februar). Deretter fortsetter utstillingen i Galleriet i andre etasje, hvor 150 nybygde kvadratmeter er innviet og viet fredsprisens internasjonale betydning. Ikke minst er årets tildeling satt i fokus.
Med utstillingen A call to action viderefører Nobelsenteret utviklingen av senteret som en høyaktuell, engasjerende samtidsarena for formidling av kunnskap om internasjonalt fredsarbeid. Det visuelle står i sentrum og dokumentarfotografiet er et sentralt elemement også denne gangen. Kreativitet og estetikk preger utformingen av utstillingen. Vi tas inn i en slags fredens storstue, hvor innredningen er intim og stemningsfull. Publikum inviteres til bidrag gjennom interaktive installasjoner, og er utformet for å ha en appell til alle generasjoner voksne. Historiske gjenstander er et viktig element av utstillingen, og bidrar til å bringe historiske hendelser nært, samtidig som det også er gjort et poeng av å vise hvordan den teknologiske utviklingen spiller på lag med demokratiske prosesser.
For barn vil nok dette utstillingsformatet bli for krevende. Selv om den faglige staben har designet en dynamisk og flott utstilling som absolutt inviterer til å se, røre og høre, bæres den fortsatt i hovedsak av store, statiske tekstflater og engelskspråklige videoer som for de minste (og mindre konsentrerte) vil være et utilgjengelig format. Skal barna få noe ut av å besøke fredsprisutstillingen, krever det følge av pedagogisk tålmodige voksne som kan bidra med kontekstualisering og forklaringer.
Med tanke på arbeidet som åpenbart ligger bak utstillingen, er det opplagt at de yngste barna heller ikke har vært blant de påtenkte målgruppene for denne utstillingen. Det er synd. Er det én målgruppe som er suverent mottakelig for formidlingskraften som ligger i lyd og bilde, er det barna også de minste. Med enkle grep kunne det flotte fotografiske materialet vært gjort tilgjengelig også for dem: Lage en visuell presentasjon også i barnehøyde for barneøyne, og engasjere også de minste ved å invitere til smart og morsom interaktivitet.
Å utstyre et bord i utstillingens sentrum med fargeblyanter og tegnepapir er velkomment, men i forhold til resten av utstillingens kreative kvalitet, er det ikke spesielt oppfinnsomt på barnas vegne. Holdninger og kunnskap om demokrati legges i tidlig alder. Her bør senteret komme på banen og fylle rollen som en formidler - ved bruk av sine utmerkede og kreative visuelle virkemidler.
Billedutvalg i årets utstilling har vært gjort i samarbeid med fotograf Marcus Bleasdale fra fotobyåret VII. Olav Njølstad er mannen bak utstillingens svært gode tekster, mens Christine Lohre har hatt ansvaret for å utforme scenografien.
Utstillingen åpnet for publikum 12. desember og vil stå frem til 12. september 2010.
I anledning 12. desember kunne senterets dyktige stab invitere til nok en rik og sammensatt utstilling, denne gangen med historien rundt Alfred Nobel og hans testamente som ramme. Anledningen for utstillingen er tildelingen av årets fredspris, og er den femte dedikerte fredsprisutstilling i rekken etter at senteret åpnet. Sitater og utdrag av Barack Obamas taler er en rød, visjonær tråd gjennom utstillingen og knytter dens ulike elementer sammen. Samtidig er utstillingen som helhet viet til historien rundt prisen, og kan leses som en kommentar til flere aspekter i forhold til internasjonalt diplomati og internasjonalt fredsarbeid.
Barack Obamas svar på tildelingen av årets fredspris var å på egne vegne omtale den som a call to action og det er også tittelen på Nobelsenterets nyåpnede satsing. Utstillingen består av to deler. I ankomsthallen henger en bannermontasje av Callie Shells dokumentarfotografier av Obamas ferd frem mot valgseieren (disse bildene ble vist under den internasjonale fotofestivalen i Perpignan i september, og vil også bli presentert av fotografen selv i forbindelse med at hun gjester Oslo og dok10 i februar). Deretter fortsetter utstillingen i Galleriet i andre etasje, hvor 150 nybygde kvadratmeter er innviet og viet fredsprisens internasjonale betydning. Ikke minst er årets tildeling satt i fokus.
Med utstillingen A call to action viderefører Nobelsenteret utviklingen av senteret som en høyaktuell, engasjerende samtidsarena for formidling av kunnskap om internasjonalt fredsarbeid. Det visuelle står i sentrum og dokumentarfotografiet er et sentralt elemement også denne gangen. Kreativitet og estetikk preger utformingen av utstillingen. Vi tas inn i en slags fredens storstue, hvor innredningen er intim og stemningsfull. Publikum inviteres til bidrag gjennom interaktive installasjoner, og er utformet for å ha en appell til alle generasjoner voksne. Historiske gjenstander er et viktig element av utstillingen, og bidrar til å bringe historiske hendelser nært, samtidig som det også er gjort et poeng av å vise hvordan den teknologiske utviklingen spiller på lag med demokratiske prosesser.
For barn vil nok dette utstillingsformatet bli for krevende. Selv om den faglige staben har designet en dynamisk og flott utstilling som absolutt inviterer til å se, røre og høre, bæres den fortsatt i hovedsak av store, statiske tekstflater og engelskspråklige videoer som for de minste (og mindre konsentrerte) vil være et utilgjengelig format. Skal barna få noe ut av å besøke fredsprisutstillingen, krever det følge av pedagogisk tålmodige voksne som kan bidra med kontekstualisering og forklaringer.
Med tanke på arbeidet som åpenbart ligger bak utstillingen, er det opplagt at de yngste barna heller ikke har vært blant de påtenkte målgruppene for denne utstillingen. Det er synd. Er det én målgruppe som er suverent mottakelig for formidlingskraften som ligger i lyd og bilde, er det barna også de minste. Med enkle grep kunne det flotte fotografiske materialet vært gjort tilgjengelig også for dem: Lage en visuell presentasjon også i barnehøyde for barneøyne, og engasjere også de minste ved å invitere til smart og morsom interaktivitet.
Å utstyre et bord i utstillingens sentrum med fargeblyanter og tegnepapir er velkomment, men i forhold til resten av utstillingens kreative kvalitet, er det ikke spesielt oppfinnsomt på barnas vegne. Holdninger og kunnskap om demokrati legges i tidlig alder. Her bør senteret komme på banen og fylle rollen som en formidler - ved bruk av sine utmerkede og kreative visuelle virkemidler.
Billedutvalg i årets utstilling har vært gjort i samarbeid med fotograf Marcus Bleasdale fra fotobyåret VII. Olav Njølstad er mannen bak utstillingens svært gode tekster, mens Christine Lohre har hatt ansvaret for å utforme scenografien.
Utstillingen åpnet for publikum 12. desember og vil stå frem til 12. september 2010.
Publikum på utstillingen "A call to action"
Maria Lundberg
Publikum på utstillingen "A call to action"
Maria Lundberg
Publikum på utstillingen "A call to action"
Maria Lundberg
Publikum på utstillingen "A call to action"
Maria Lundberg
Publikum på utstillingen "A call to action"
Maria Lundberg
Fra foajéen hvor Callie Shells Obamadokumentar henger på store bannere.