Skrevet av Raymond A. K. EggeHistoriefortellere
Tabrizian er født i Teheran, men bor og jobber fra i London, hvor hun ved siden av å være en aktiv billedkunstner, har et professorat ved University of Westminster. Hennes visuelle stil er gjennomgående kontrollert og konsekvent. Man kan lett gjenkjenne et Tabrizian-bilde. Dette vitner om en klar og gjennomtenkt idé om hvordan hun ønsker å formidle sine prosjekter. Visuelt ligger hun innenfor en stil man kan finne igjen både hos Jeff Wall, Gregory Crewdson og Philip-Lorca diCorcia. Sentralt i denne sjangeren er at bildene forteller en historie. Historien trenger ikke å være sluttet eller fortalt i sin helhet i bildet. Bildene er bygget opp på en slik måte at man ut ifra den scenen man ser kan finne frem til en forhistorie og et mulig etterspill. Karakterene som fremtrer utfører en handling som tvinger oss til å tenke gjennom hvorfor akkurat dette skjer i denne situasjonen. Et annet sentralt element er at virkemidler som lysbruk og komposisjon er lånt fra teater og film. De to formene som sammen med skjønnlitteratur er mest benyttet til historiefortelling.
Allegoriske nivåer
Vi har lyst til å presentere to prosjekter her på Fdn. Lost Time fra 2002 og Borders fra 2005-06. Prosjekter som på forskjellig vis demonstrerer hennes evne til å bruke stedspesifikke fenomener som utgangspunkt for allegoriske fremstillinger av aktuelle og globale tendenser. Lost Time tar utgangspunkt i et særfenomen fra Japan på begynnelsen av 90tallet. Japan opplevde økonomiske nedgangstider og mange småbedrifter klarte seg ikke. Dette førte igjen til at mange mistet sitt levebrød. Isteden for å innrømme dette ovenfor familie og venner fortsatte man rutinen. Man kledde seg opp og gikk hjemmefra på morgningen i arbeidsuniformen. Det paradoksale er at man ikke hadde noe arbeid og gå til slik at man oppholdt seg i byrommet i arbeidstiden. Bildene viser mennesker som befinner seg i en by jungel uten mål og mening. Et tragisk aspekt ved historien var at enkelte ikke kom hjem igjen, og endte sine dager ute i den urbane jungelen.
Tabrizian tar utgangspunkt i denne hendelsen i serien Lost Time, men hun illustrerer ikke dette spesifikke fenomenet. Hun har ikke reist til Japan og dokumentert stedene og ringvirkningene hvor det skjedde. Isteden bruker hun fenomenet som utgangspunkt for iscenesatte scenarier. Med dette fører hun prosjektet utover en ren representasjon av noe steds og tidsspesifikt. I tillegg har hun lagt til visse egne føringer. Alle modellene er middelaldrende mennesker. Det peker mot hvordan en aldrende garde innen arbeidslivet fort kan føle seg overflødig og ubrukelige. De har ikke lenger noen funksjon i et samfunn som dyrker ungdommen og nyvinning fremfor tradisjon og erfaring. Med disse i utgangspunktet enkle virkemidlene blir prosjektet en allegori på nåtidens urbane effektivitets og forbrukersamfunn, og vår overdrevne dyrking av evig ungdom.
Stillstand
En liknende metode bruker hun i Borders. Her er utgangspunktet Iranske enkeltpersoner i eksil. Hvert enkelt bilde tar utgangspunkt i den avbildede personens historie. De er ikke beskrivende og fortellende portretter som forsøker å si sannheten om disse menneskene. Det er allegoriske portretter som snakker om tilstanden eksil. Det å tvinges til å reise fra sitt hjemsted av forskjellige grunner, og måtte innfinne seg på et nytt sted. I begrepet eksil ligger det at man er tvunget vekk fra hjemme og ikke hører hjemme hvor man er. Det er ikke en ønsket forflytting, og man venter (ofte forgjeves) på å kunne flytte tilbake. Eksil blir å betrakte som et mentalt venterom, men med et svinnende lite håp om å returnere dit man føler en tilknytting. Man er på reisefot men stillestående. Historien til de enkelte personene som opptrer i bildene følger ikke med prosjektet. Den har informert og inspirert bildene.
Fotografi som kritisk kommentar
Tabrizians bilder er et eksempel på hvordan man kan bruke fotografiet i en samtidskritisk tradisjon, samtidig som det er visuelt spennende og holder høy estetisk standard. Her hjemme kan vi se for oss Christian Krogh og hans Kampen for Tilværelsen som et tidlig bidrag i denne tradisjonen. Men hvor han og mange med ham illustrerer problemet slik det er synlig i hverdagen, jobber Tabrizian på et metanivå og forsøker å visualisere resultatet av politiske handlinger og sosiale strukturer som ligger utenfor enkeltmenneskers rekkevidde. Det er som en ny form for realisme. Vår informasjon og erfaringer er idag basert i stor grad på pre-produserte produkter, opplevelser, informasjon og nyheter. Disse eksponeres vi for gjennom tv, film, nyhetsmediene og over internett. Slik har grensene mellom virkelighet og fiksjon blitt mer diffuse, og det er i dette diffuse området Tabrizian lager sine bilder, som både er mat for øyet og for tanken.
Raymond Alv K. Egge
Oslo 2007
http://www.mitratabrizian.com/
Tabrizian er født i Teheran, men bor og jobber fra i London, hvor hun ved siden av å være en aktiv billedkunstner, har et professorat ved University of Westminster. Hennes visuelle stil er gjennomgående kontrollert og konsekvent. Man kan lett gjenkjenne et Tabrizian-bilde. Dette vitner om en klar og gjennomtenkt idé om hvordan hun ønsker å formidle sine prosjekter. Visuelt ligger hun innenfor en stil man kan finne igjen både hos Jeff Wall, Gregory Crewdson og Philip-Lorca diCorcia. Sentralt i denne sjangeren er at bildene forteller en historie. Historien trenger ikke å være sluttet eller fortalt i sin helhet i bildet. Bildene er bygget opp på en slik måte at man ut ifra den scenen man ser kan finne frem til en forhistorie og et mulig etterspill. Karakterene som fremtrer utfører en handling som tvinger oss til å tenke gjennom hvorfor akkurat dette skjer i denne situasjonen. Et annet sentralt element er at virkemidler som lysbruk og komposisjon er lånt fra teater og film. De to formene som sammen med skjønnlitteratur er mest benyttet til historiefortelling.
Allegoriske nivåer
Vi har lyst til å presentere to prosjekter her på Fdn. Lost Time fra 2002 og Borders fra 2005-06. Prosjekter som på forskjellig vis demonstrerer hennes evne til å bruke stedspesifikke fenomener som utgangspunkt for allegoriske fremstillinger av aktuelle og globale tendenser. Lost Time tar utgangspunkt i et særfenomen fra Japan på begynnelsen av 90tallet. Japan opplevde økonomiske nedgangstider og mange småbedrifter klarte seg ikke. Dette førte igjen til at mange mistet sitt levebrød. Isteden for å innrømme dette ovenfor familie og venner fortsatte man rutinen. Man kledde seg opp og gikk hjemmefra på morgningen i arbeidsuniformen. Det paradoksale er at man ikke hadde noe arbeid og gå til slik at man oppholdt seg i byrommet i arbeidstiden. Bildene viser mennesker som befinner seg i en by jungel uten mål og mening. Et tragisk aspekt ved historien var at enkelte ikke kom hjem igjen, og endte sine dager ute i den urbane jungelen.
Tabrizian tar utgangspunkt i denne hendelsen i serien Lost Time, men hun illustrerer ikke dette spesifikke fenomenet. Hun har ikke reist til Japan og dokumentert stedene og ringvirkningene hvor det skjedde. Isteden bruker hun fenomenet som utgangspunkt for iscenesatte scenarier. Med dette fører hun prosjektet utover en ren representasjon av noe steds og tidsspesifikt. I tillegg har hun lagt til visse egne føringer. Alle modellene er middelaldrende mennesker. Det peker mot hvordan en aldrende garde innen arbeidslivet fort kan føle seg overflødig og ubrukelige. De har ikke lenger noen funksjon i et samfunn som dyrker ungdommen og nyvinning fremfor tradisjon og erfaring. Med disse i utgangspunktet enkle virkemidlene blir prosjektet en allegori på nåtidens urbane effektivitets og forbrukersamfunn, og vår overdrevne dyrking av evig ungdom.
Stillstand
En liknende metode bruker hun i Borders. Her er utgangspunktet Iranske enkeltpersoner i eksil. Hvert enkelt bilde tar utgangspunkt i den avbildede personens historie. De er ikke beskrivende og fortellende portretter som forsøker å si sannheten om disse menneskene. Det er allegoriske portretter som snakker om tilstanden eksil. Det å tvinges til å reise fra sitt hjemsted av forskjellige grunner, og måtte innfinne seg på et nytt sted. I begrepet eksil ligger det at man er tvunget vekk fra hjemme og ikke hører hjemme hvor man er. Det er ikke en ønsket forflytting, og man venter (ofte forgjeves) på å kunne flytte tilbake. Eksil blir å betrakte som et mentalt venterom, men med et svinnende lite håp om å returnere dit man føler en tilknytting. Man er på reisefot men stillestående. Historien til de enkelte personene som opptrer i bildene følger ikke med prosjektet. Den har informert og inspirert bildene.
Fotografi som kritisk kommentar
Tabrizians bilder er et eksempel på hvordan man kan bruke fotografiet i en samtidskritisk tradisjon, samtidig som det er visuelt spennende og holder høy estetisk standard. Her hjemme kan vi se for oss Christian Krogh og hans Kampen for Tilværelsen som et tidlig bidrag i denne tradisjonen. Men hvor han og mange med ham illustrerer problemet slik det er synlig i hverdagen, jobber Tabrizian på et metanivå og forsøker å visualisere resultatet av politiske handlinger og sosiale strukturer som ligger utenfor enkeltmenneskers rekkevidde. Det er som en ny form for realisme. Vår informasjon og erfaringer er idag basert i stor grad på pre-produserte produkter, opplevelser, informasjon og nyheter. Disse eksponeres vi for gjennom tv, film, nyhetsmediene og over internett. Slik har grensene mellom virkelighet og fiksjon blitt mer diffuse, og det er i dette diffuse området Tabrizian lager sine bilder, som både er mat for øyet og for tanken.
Raymond Alv K. Egge
Oslo 2007
http://www.mitratabrizian.com/
Lost steps
Mitra Tabrizian
The Singer
Mitra Tabrizian
The Long Wait
Mitra Tabrizian
Kampen for Tilværelsen
Christian Krogh