En samtale med Ian Wallace - del III

I siste del av intervjuet prater Ian om fotokonseptualisme i forhold til Düsseldorf, museets rolle i samfunnet og hans eget bidrag til fotohistorien.
I dag presenterer foto.no tredje og siste del i en serie intervjuer med fotokonseptualisten Ian Wallace. Første del ble publisert torsdag 31. januar og andre del ble publisert lørdag 2. februar.

HP: Hvordan mener du Vancouvers kunstscene har forandret seg etter 1980-tallet?

IW: Min erfaring går tilbake til 60-tallet, da vi var dominert av modernismen. Jeg vi si at det jeg bidro med, eller oppfordret til, var en mer intellektuell tilnærming til kunst. Det forandret en del. Unge kunstnere ble mer åpne for en teoretisk tilnærming, det å tenke ut ting litt mer både fra et intellektuelt og politisk ståsted. Og kunstens funksjon i samfunnet, ikke bare her i Vancouver, men over alt, forandret seg radikalt. Jeg tror folk reagerte mot en verden av underholdningskonsum, og man ville være mer delaktige på en annen måte. Man ville ikke bare være en mottaker av underholding.

Det andre er at det er så mye som skjer her nå. Tidligere kunne jeg si at jeg kjente til alle kunstnerne i byen som gjorde noe interessant. Det er ikke tilfelle lenger. Det skjer utrolig mye bra. Ikke bare her i Vancouver, men spesielt her. Jeg tror at hvis min generasjon, meg og den såkalte “Vancouver-skolen" var det eneste som skjedde her, ville det ikke være like interessant. Jeg tror at det fremover kommer til å bli like interessant, eller enda bedre, enn det var når vi begynte. Det tar tid å etablere noe, og det som er så bra her er at det ikke bare er en liten gruppe som utfolder seg, det er en hel situasjon.

HP: Føler du at dere har nå blitt en del av det etablerte som det nå opponeres mot?

IW: Ja, jeg tror det. Jeg tror det er sunt og jeg bryr meg ikke så mye om det. En hver generasjon må ha sin plass å jobbe fra, et konseptuelt territorium de kan okkupere, Min tilnærming har alltid vært veldig åpen. Jeg liker ikke alt alle gjør, men jeg respekter at man har forskjellige områder, og det siste jeg vil ha er en masse folk som bare gjør det samme. Man må gi plass og støtte til nye generasjoner, ellers vil ingenting fornye seg. Men man kan ikke gi for mye plass, for da har de ingenting å opponere mot.

HP: Hvilken rolle spiller kunstinstitusjoner i dette? Og hvilken retning vil du si kunstskolen går i?

IW: Her i Vancouver går det litt i den retningen jeg satte opp da jeg fortsatt underviste. Kunstskoler må ha tilgang til akademisk undervisning. Når det er sagt, kan den akademiske siden aldri løse et artistisk problem. Det kan bare løses med å lage kunst, selv om det skulle være dårlig kunst. Den kreative anarkismen som oppstår av å lage kunst er uhyre viktig for gi den akademiske siden et mer irrasjonelt og inspirerende aspekt. Det er en form for vitenskap. Jeg ser kunst som en blanding av vitenskap og filosofi.

HP: Kan du snakke om forholdet mellom Vancouver-skolen og Düsseldorf-skolen?

IW: I motsetning til Vancouver, utviklet man i Düsseldorf et uttrykk som var veldig, veldig teknisk, dels selvfølgelig av at Berdt og Hilla Becker var tekniske perfeksjonister. Vi hadde lite fokus på det tekniske. De var fotografer som utdannet seg i konseptuel kunst, spesielt Becker, og de hadde en struktur som dels hadde røtter i den tyske fotohistorien, som for eksempel August Sander. Jeg ser ikke på meg selv som fotograf en gang. Vi var også mye løsere strukturert. Det som skjedde var at kritikerne så at det var to forskjellige bevegelser i denne typen konseptuelle fotografi, det var Düsseldorf-skolen og det var miljøet her i Vancouver, så vi fikk navnet “Vancouver-skolen".

HP: Jeg har lest at du hadde en viktig rolle i opprydningen av fotoarkivene for både Victoria & Albert Museum i London og The National Society of French Photography i Paris. Kan du fortelle om dette?

IW: Ja, det var tilbake i 1976. Jeg hadde ett års permisjon fra jobben og dro til Europa for å drive litt research til et fag i mediehistorie. Jeg var på leting etter fotohistorie og på den tiden fant man lite av det her i Nord-Amerika. Så jeg dro til The Victoria and Albert Museum i London. Her fant jeg fotohistorie i massevis, selv originale negativer, men det virket som om ingen der brydde seg om det. Så jeg organiserte det for dem. Etter det dro jeg til Paris, til noe kalt The National Society of French Photography, hvor jeg fant samlingen deres i samme forfatning. Så jeg organiserte det for dem. Jeg gjorde det av egen interesse. Det hender fortsatt at jeg gjør slikt. Jeg liker å sitte på biblioteket og drive research.

HP: Jeg har forstått at også atelieret ditt er en viktig del av ditt arbeid?

IW: Det handler om en balanse mellom det intellektuelle og det fysiske. Atelieret er for meg et sted hvor ting tar form, og den prosessen er en viktig del av konteksten i mitt arbeid. Det er den modernistiske siden av meg. Jeg dokumenterer ofte studioet mens jeg arbeider der og integrerer disse bildene i arbeidene.

HP: Hva med ditt arbeid “Clayquot Protest, August 9, 1993"? Hvordan relaterer det til historiemaleri?

IW: Alle glemmer at før fotografiet, spesielt før film, var den eneste måten å representere verden gjennom maleriet. Når disse andre mediene tok over denne byrden, hva var da til overs til maleriet? Ifølge Clement Greenberg måtte maleriet utforske sin egen funksjon på nytt, innen sine egne tekniske grenser. For meg er bildene til Jackson Pollock og Barnett Newman historiemalerier, men uten bilder. De okkuperer størrelsen av et historisemaleri, men de er abstrakte, det er ikke noe bilde der. Når jeg bruker fotografi spør jeg “hvordan kan fotografiet okkupere samme plass?". For å gjøre dette trengte jeg en historisk hendelse som var viktig nok til å fungere på denne skalaen. Jeg hadde tenkt å gjøre et arbeid på Oslo-avtalen mellom Palestina og Israel, men etter hvert fant jeg ut av det ikke fungerte. Men i 1993 leste jeg at det skulle være en miljøprotest på Vancouver Island og at folk risikerte å bli arrestert, så jeg tok med meg et kamera og en assistent og dro ut og tok bilder der. Jeg syntes det fungerte veldig bra, men jeg ville ikke tjene penger på at folk ofrer sin frihet for en sak, så jeg ga verket til The Vancouver Art Gallery.

HP: Hvilken rolle mener du museet har i samfunnet?

IW: Jeg er interessert i hvordan vi fungerer som borgere i samfunnet, hvordan vi alle har en stemme og hvordan denne stemmen blir brukt i det offentlige rom. Museumet er et av disse rommene. Man kan bevege seg rundt, man kan reflektere og diskutere. Jeg syntes dette er veldig viktig. Så hva henger man på veggene? Ting som vekker intellektuell og politisk diskusjon. Man henger ting på veggene og publikum gir sin respons, som i 1800-tallets salonger i Paris. Det er en måte å finne dine egne verdier i forhold til bildene. Vi har ikke slike plasser igjen med unntak av det moderne museet, som nå står igjen som møteplass hvor ideologier og diskusjoner kan sirkulere. Fra det rent estetiske, til det politiske, underholding, alt mulig. Kan du tenkte deg en annen plass som er mer passende enn museet?

HP: Claire Bishop kritiserte deler av samtidskunsten for å distansere seg fra den virkelige verden og for å låse seg opp i problemstillinger som “er dette kunst?"..

IW: Vel, museet er åpent for hvem som helst for å komme inn. Hvis folk bestemmer seg for å ikke komme inn å delta, er det deres rett å gjøre så. Det er hva jeg kaller passiv mottakelse. Jeg er mer opptatt av aktiv mottakelse. Jeg er interessert i hvordan min kunst kommuniserer med andre kunstnere. Med andre ord, å kommunisere med andre mennesker som har ting å si og som lager kunst. Jeg er interessert i å se hvordan de reagerer og svarer til det. Og så er det kritikerne som skriver om kunst. Det er et interessant publikum også. Og så har du dem som bare vandrer forbi, og det er ok det også. Kanskje kommer de tilbake ved en senere anledning og lærer noe, finner noe nytt og utvider livet sitt. Mitt poeng er at det moderne museet er blitt en plass for aktiv meningsutveksling mellom byens borgere. Og det er åpent for alle. Jeg må tilstå at det tiltrekker flest fra den høyere middelklasse, men det ekskluderer ingen. Folk ekskluderer seg selv.

HP: Helt til slutt: Hvor kan jeg få tak i et UJ3RK5 album?

IW: (latter) Det er ikke første gang jeg har fått det spørsmålet. De er vanskelige å få tak i nå. Jeg vil tippe Ebay er din eneste sjanse.

Ian Wallace tredelte utstilling vil bli å finne på Witte de With, Rotterdam, Kunstverein, Düsseldorf og Kunsthalle, Zurich høsten 2008..

© Catriona Jeffries Gallery  - My heroes in the street, 1986
My heroes in the street, 1986
© Catriona Jeffries Gallery
© Catriona Jeffries Gallery  - In the Studio (The Fontana Series I), 1988
In the Studio (The Fontana Series I), 1988
© Catriona Jeffries Gallery

Varsle Foto.no
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu