Denne gangen har det stått helt klart for meg, helt fra starten av, at denne testen ikke skulle være særlig fokusert på filkvalitet eller ISO-verdier. Bildeksemplene er derfor først og fremst plukket ut for å vise hvordan jeg har jobbet med kameraet og (stort sett) fremkalt RAW-filene til sort/hvitt underveis.

Det er antakelig likevel noen som er interessert i å høre litt om hvordan filkvaliteten er, også når man jobber med farger. Derfor har jeg valgt å vise noen eksempler der jeg har brukt både lav og høy ISO. Dessuten har jeg funnet frem til to serier med 100%-utsnitt, en serie som viser ISO-egenskaper og en serie som viser kameraets høylystoleranser.Over ser vi samme 100%-utsnitt eksponert etter lysmåleren ved 4 ulike ISO-verdier. De tre laveste følsomhetene (spesielt ISO160 og ISO320 men også ISO640) har etter min mening fremragende kvalitet med et kremaktig toneforløp helt uten antydning til støy. Selv ISO1250 er fremragende i forhold til DX-kamera på samme følsomhet. Og selv om toneforløpet mangler litt på å kalles kremaktig er det meste av toneforløpet inntakt i skyggene samtidig som støy fremdeles så og si er fraværende. Imponerende.

Ved ISO2500 kan det anes en viss reduksjon av kantskarphet og detaljene begynner å gro sammen i de mørkeste skyggene. Men slik jeg vurderer det så har også ISO2500 imponerende lite støy. Derfor mener jeg at ISO2500 fullt ut er brukbart til det aller meste.Personlig synes jeg det er viktig å studere hvordan et digitalt kamera håndterer høylysene når opptaket er i ferd med å brenne ut i de lyseste partiene. Jeg har derfor tatt en del eksponeringsrekker av motiver med vanskelige kontrastforhold. Ved bevisst å overeksponere får jeg et ganske godt inntrykk av hvordan toneforløpet utvikler seg når opptaket går mot metning.

På tross av et svært enkel lysmålersystem synes jeg M8.2 eksponerer overraskende bra. De seks utsnittene over viser at det er først ved +0,7EV at høylysene nesten begynner å sprekke og selv ved +1,3EV er det mulig å lage en fremkalling der høylysene kan integreres på en naturlig måte. For meg virker det som om Leica har klart å temme noe av problemene i overgangen fra lyse høylys til utbrente områder bedre enn i noe annet kamera jeg har prøvd.Motivet over er svært vanskelig å eksponere fordi enten så brenner de lyseste partiene eller så gror detaljene i de mørkeste skyggene sammen. Derfor bruker jeg ofte dette motivutsnittet når jeg skal prøve ut nye kameraer. Det viser seg at M8.2 takler dette svært bra. Selv etter at jeg har gjort selektiv justering av skyggene av dette ISO640-opptaket slik at de mørke partiene er gjort lysere, er toneforløpet jevnt og fint.Her ligger store deler av motivutsnittet i dyp skygge mens de solbelyste partiene av dette sjalet har en markert farge. Begge deler gir stor fare for å brenne ut minst en av fargekanalene (i dette tilfellet R). Det er derfor naturlig å gi eksponeringskompensasjon på -1,0EV, også når jeg har kameraet innstilt på ISO1250 (som er nest høyeste følsomhet). Imponerende nok kan jeg også på denne følsomheten gå inn og gjøre selektive justeringer uten at det forårsaker synlige skavanker.Kombinasjonen godt toneforløp i skyggene og stor eksponeringstoleranse i høylysene står for meg som de viktigste kvalitetene jeg ser etter i et digitalt opptak. Leica M8.2 har begge deler. I tillegg viser bildet over at M8.2 har imponerende lite støy også på høyeste følsomhet, selv uten å benytte støyreduserende eksponeringskompensasjon.

Disse tre forholdene bidrar til at filkvaliteten oppleves som svært god i de aller fleste situasjoner. Min konklusjon er at Leica M8.2 har en merkbart bedre filkvalitet enn de DX-kameraene jeg har brukt. Uten at jeg har gjort direkte sammenlignende opptak tror jeg at det faktisk har en filkvalitet som er skulder ved skulder med mitt eget Canon 5D.