Jeg synes det er spennende å følge med på hva som skrives andre steder om de kameraene jeg bruker, og om E-P1 kom jeg over følgende frase: "The problem is Olympus who cannot bring themselves to improve on what works. They are constantly coming up with new features and gimmicks instead of focusing on the core system." Dette sammenfaller ganske godt med mine egne vurderinger.

Olympus har i over 40 år vært ledende i å frembringe brukervennlige, kompakte og funksjonseffektive kameraer og har således en portefølje av løsninger som de hele tiden har mulighet til å øse av. "Why change a winning team" heter det på fotballbanen, men ganske uforståelig ser det ut for meg at Olympus med sine digitale løsninger stort sett har startet fra bar bakke uten å benytte muligheten til å stå på egne skuldre. Dette har resultert i kameraer med iøynefallende og overraskende løsninger som etter min oppfatning ofte er mer fikse enn smarte, mer kompliserte enn effektive og mer utprøvende enn innovative.

Dessuten har det alt for små knapper og spesielt de to hjulene er alt for små og har for tilfeldig trykkpunkt. Ser man på plassen som er til rådighet bak på kamerakroppen så er det mye som ikke er utnyttet og det burde være en smal sak å øke størrelsen uten at det ville gå ut over størrelsen.
Men faktisk tror jeg E-P1 hadde vunnet på å være litt større både for å gi rom for fullstørrelseskontroller, for å integrere et lite grep slik at utløseren kunne få en litt bedre plassering.

Selv om jeg fortapte mitt hjerte til Olympus for mange år siden er mine vurderinger når det gjelder E-P1 delt i to diamentralt ulike konklusjoner, basert på to ganske ulike innfallsvinkler.

På den ene siden synes jeg ikke E-P1 på noen som helst måte kan erstatte et SLR-kamera fordi E-P1 i alt for stor grad gir meg følelsen av å bruke et "point-and-shoot"-kamera. Sant og si så vil et hvert kamera uten en optisk kvalitetssøker unnvike min interesse hvis jeg er på leit etter et passende kamera som skal bistå meg i min fotointeresse. Dersom man primært ønsker seg et kamera med presis fotografisk kontroll våger jeg å påstå at Olympus sine egne modeller i E-4/5/6xx-seriene er vesentlig mer egnet, for ikke å snakke om E-30 som på alle måter er et fullblods DSLR.

På den andre siden passer E-P1 glimrende når man skal på skitur, ut i båten eller samles i sosialt lag der det er andre ting enn den fotografiske prosessen som står i høysetet. Og da går antakelig E-P1 utenpå det meste, ikke fordi det er minst eller smartest men fordi det gir opptak med strålende filteknisk kvalitet som kan bearbeides i ettertid.

Det viktigste er imidlertid at E-P1 kan benytte utbyttbar optikk i det nyutviklede Micro Four Third System. Slik sett er det ikke et kompaktkamera i tradisjonell forstand. Uten speil er det heller ikke et speilrefleks. Og fordi det mangler en tradisjonell, optisk søker er det heller ikke et rammesøkerkamera. E-P1 er rett og slett et systemkamera som på sett og vis forsøker å skape seg sin egen kameraklasse.


Og dermed faller E-P1 likevel på plass i Olympus sitt kamerautvalg. Det er lite og kompakt og har mulighet for å bytte objektiv samtidig som det leverer en filteknisk kvalitet helt på høyde med DX-klassens øvrige kameraer. Prisen man må betale er i første rekke fravær av en dedikert, optisk søker og redusert størrelse på funksjonsknappene.

At det i hordene av nye kameraer er vanskelig å skille seg ut kan jeg forstå. På mange måter savner jeg noe av de Olympiske innovasjoner ved E-P1, på tross av at det har svært mange fikse løsninger. Ikke minst savner jeg et utvalg lyssterke objektiver som kan tilby andre fotografiske løsninger enn stor dybdeskarphet. Personlig mener jeg at dette kameraet først og fremst fortjener kompakte, faste brennvidder som virkelig kan underbygge både kameraets størrelse og filtekniske potensial. Jeg kan ikke annet enn å bekjenne at jeg flere ganger underveis skulle ønske jeg hadde hatt en fast 12,5mm f/2,0, en fast 25mm f/2,0 og en fast 50mm f/2,0 tilgjengelig. Det vil for meg være en svært fristende utrustning. Med tilhørende og tilpassede optiske rammesøkere til å festes i blitsskoen ville det også være mulig å delvis kompensere for den søkeren som mangler.

Når likevel Olympus først og fremst lanserer E-P1 med en standard zoom sier det meg at den primære målgruppen har andre bruksmessige og fotografiske preferanser enn undertegnede. Enn så lenge får jeg håpe på at det kommer andre varianter som også imøtekommer mine ønsker, et systemkamera uten tilgang på et romslig utvalg objektiver med ulike bruksområder og varierte, optiske egenskaper kan jo knapt betraktes som del av et system.

Noen speilreflekserstatter synes jeg altså ikke E-P1 er. Jeg vil avslutningsvis likevel snu på helen og berømme Olympus for et spennende kamera, kanskje først og fremst fordi E-P1 oser av sjarm.

Kan man leve med fravær av en optisk søker, kan man akseptere at betjeningsknappene er små og upresise, har man beskjedne krav til rask fokuskontroll og kan man klare seg med de optiske begrensningene standardzoomen har å tilby så gir E-P1 en ganske imponerende filteknisk kvalitet i en kompakt kamerakropp som er lett å ta med seg i mange ulike situasjoner.

E-P1 kan dermed anbefales som et ekstraordinært og svært fleksibelt kompaktkamera.




September 2009
Geir Brekke


Alle typer tilbakemeldinger og kommentarer ønskes.
Disse kan sendes til: zevs@mac.com

_________________________________

I artikkelen Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming skriver jeg mer om hvordan jeg eksponerer og jobber med RAW-filene.