De to hovedproblemene med SLR på begynnelsen av 70-tallet er størrelse og vekt. Men også den markante lyden og de kraftige rystelsene fra lukkeren er problematiske. Med OM-serien løser Olympus alle disse problemene og kan dermed tilby et svært allsidig og fleksibelt system som takler nesten alle utfordringer fra å fotografere stjerner og gallakser til bakterier og mikroorganismer, og det med verdens minste og mest kompakte kamerahus.
Den avgjørende faktoren som gjør at Olympus klarer å eliminere disse problemene er en kompromissløs vilje hos alle som er involvert til å finne gode løsninger gjennom alle ledd fra design til produksjon. Det blir lagt inn mye energi i å redusere vekt, for eksempel blir messingskruene byttet ut med stålskruer fordi stål er litt lettere enn messing.
Rundt bajonettfatningen er det en ganske kraftig ring med påskrift av lukkerhastigheter fra ett sekund til 1/1000 sekund. Denne ringen har to utstikkende grep og dermed kan ringen dreies med venstre hånds tommel- og langfinger for å velge ønsket lukkerhastighet. Ringen har en markert, men likevel silkemyk, motstand med et tydelig knepp for hver lukkerhastighet og den er en fryd å bruke. Dessuten er det en innstilling kalt B (bulb). Da må jeg bruke en utløsersnor som skrus inn i et eget hull i utløserknappen. På den måten kan jeg få lengre lukkertid enn ett sekund.
På undersiden er det en åpen kontakt hvis jeg ønsker å sette på motorfremtrekk. Auto Winder vil gi en opptakshastighet på sedate ett bilde per sekund (BPS) mens Motor Winder vil gi imponerende fem BPS. Midt i den optiske aksen er det et stativfeste og til høyre er det to lokk, det ene for batteriet til lysmåleren mens det andre må åpnes for å gi plass til koblingen til motorfremtrekk.
For å redusere totalhøyden på kameraet er kondenserlinsen (som normalt er plassert over mattskiven) eliminert. Kondenserlinsen er rett og slett erstattet ved at undersiden av pentaprismet har fått kondenserlinsens kurvatur og sliping. Pentaprismehuset kan dermed gjøres forbausende lite og kompakt og er forsiktig modellert som en liten pyramidelignende forhøyning. Bakerst på denne forhøyningen er det en liten sirkelrund kontakt hvor jeg enten kan feste en løs blitssko eller hvor jeg kan feste blitsens forlengelsesledning for å bruke blitsen et stykke fra kameraet.
Søkeren har imidlertid ikke mulighet for direkte diopterkorreksjon, noe som kan gi brillebrukere et problem. Olympus løser imidlertid dette ved å tilby et utvalg korreksjonslinser som kan monteres foran okularet. Dette blir senere endret i OM4 og OM3 som får en direkte justeringsmulighet med innebygget diopterkorreksjon, likt de aller fleste av dagens SLR.
Speilet har en luftstøtdemper for å oppta slaget og absorbere støtet fra speilets raske bevegelse. Lukkeren er ikke bare gjort lettere, den er også gjort ekstra sterk og er dimensjonert for å tåle 100.000 operasjonssykluser, imponerende selv i dag. Mattskiven kan dessuten byttes ut, noe som ikke er vanlig i 1973. Sammen med OM-1 blir det lansert ikke mindre enn 9 ulike mattskiver, hver utviklet for spesielle og/eller spesifikke bruksområder. Og fordi selve montering og demontering er svært enkelt å utføre, kan mattskiven skiftes på et øyeblikk.
Siden lysmåleren sitter over mattskiven er det ikke behov for at speilet er semitransparent. Dette endrer seg imidlertid og etter hvert får OM-modellene en løsning med et sekundærspeil og en lysmålerplasseringen tilsvarende dagens speilreflekskameraer.
På tross av at utløserknappen tilsynelatende er plassert uten særlig omtanke for håndens ergonomi, faller den ganske presist under pekefingeren mens håndens øvrige fingre griper om kamerakroppen og holder kameraet i et forbausende godt og stabilt grep. Utløserknappen på OM-1 er ganske liten, men sitter plassert slik at når den trykkes halvveis ned, kommer utløserfingeren i kontakt med en ring som sitter rundt utløseren. Dette skjer samtidig som utløserpunktet nås. Jeg får derfor en helt uvanlig god fornemmelse av, og kontroll med, selve utløsertidspunktet som jeg ikke har med mer moderne kameraer (på tross av at de har både en større og ergonomisk bedre plassert utløserknapp).
Eksponeringsmålingen i Olympus OM-1 er noe Olympus kaller CdS-Aperture-type som leser lysmengden direkte på mattskiven med to lysfølsomme sensorer. Disse er plassert på hver side av okularet og foretar en sentervektet gjennomsnittsmåling.
Til høyre for pentaprismet er det et stort hjul med en bred ruglet overflate. På toppen er det skrevet inn ASA-verdier i 1/3 trinn fra ASA25 til ASA1600. For å kunne stille inn følsomheten må jeg imidlertid trykke ned en liten knapp som sørger for at ISO-hjulet ikke dreies uforvarende. Knappen må holdes nede mens selve ASA-hjulet dreies, også her med silkemyk motstand. Elegant.
Foran på kamerakroppen sitter også en annen liten rund hendel. Denne løsner filmfremtrekket slik at filmen kan spoles tilbake. Men når denne hendelen dreies, betyr det også at filmen ikke trekkes frem hvis lukkeren spennes opp. Dermed har jeg mulighet for dobbelteksponering direkte i alle situasjoner.
Foran på kameraet er det også en hendel med sjenerøs størrelse som er opptrekket for selvutløseren. Denne har et utslag på 180 grader når den er helt oppspent. Da gir den omtrent 10 sekunders forsinkelse. Ønsker jeg kortere selvutløsertid trekker jeg bare opp til f.eks. 90 grader og får 5 sekunder forsinkelse. Dette er en så enkel, men samtidig så genial, løsning at den burde vært implementert på alle moderne kamera. Når den store hendelen dreies komme en liten hendel til syne. Dette er startknappen for selvutløseren. Her er alt selvforklarende og ingen meny savnes.
På oversiden finnes et stort hjul som inneholder opptrekkshendelen som fungerer som sveiv når filmen skal spoles tilbake. Denne hendelen er hengslet slik at den blir en integrert del når den ikke er i bruk. Ved å løfte i dette hjulet åpnes hele kamerakroppens bakstykke slik at det er uhindret tilgjengelighet for ilegg av film.
Sammen med den grove mattskiven får jeg en veldig god fornemmelse av plassering av skarphetsplan. Dybdeskarpheten kan dessuten sjekkes direkte ved å trykke inn en nedblendingsknapp som sitter på selve objektivet. Til OM-systemet kunne det også leveres et omfattende utvalg ulike mattskiver spesielt utviklet for bruk i ulike situasjoner og sammen med ulik optisk utrustning.
I 1974 får bunndekselet en åpning som tillater montering av motorfremtrekk uten behov for å modifisere bunnplaten og kameranavnet endres til OM-1ND, forøvrig er OM-1MD lik den opprinnelige OM-1. Noen år senere (rundt 1979) kommer det en oppgradert utgave som kalles OM-1n. Det har et redesignet filmfremtrekk, en blits-er-klar-lampe i søkeren og automatisk blits-synk når kameraet blir brukt sammen med en T-serie-blits som er montert i en Flash Shoe 4.
OM-1 er ikke bare helmanuelt, det er også helmekanisk. Derfor vil OM-1 fortsette å være operativ selv om det ikke er installert batterier fordi det er kun lysmåleren som trekker strøm. OM-1 kler alderen godt og har gått fra å være en øyeblikkelig sensasjon til å bli en evigvarende klassiker, og selv i dag fremstår det som et av de ypperste manuelt kontrollerte SLR med mekanisk lukker. Dessuten fremstår søkerstørrelsen som ganske unik, spesielt i sammenligning med nye DSLR.
Ulikt OM-1 har OM-2 to separate lysmålersystem. For det første har OM-2 den samme manuelle lysmåleren som OM-1 og selv om OM-2 til forskjell fra OM-1 har en elektromekanisk styrt lukker som trenger strøm for å fungere kan det derfor brukes som et helmanuelt kamera nøyaktig likt OM-1. Men når det stilles på Auto fungerer det ganske annerledes. Faktisk fungerer OM-2 ganske annerledes fra alle andre automatiske kameraer. Med OM-2 introduserer Olympus nemlig et sensasjonelt, halvautomatisk, blenderprioritert eksponeringssystem som løfter hele OM-systemets funksjonalitet opp på et nytt og hittil ukjent plan.
Dette betyr selvsagt en helt ny grad av eksponeringskontroll (også ved lange eksponeringstider) fordi kameraet tar hensyn hvis lyset endret seg i løpet av eksponeringen fordi den revolusjonerende lysmålingen har avanserte elektroniske kretser med en responstid målt i mikrosekunder som overvåker det innkomne lyset direkte på filmen.
Lysmåleren i OM-2 har utrolige -5,5EV (120 sek ved ASA100 50mm f1.4) som nedre følsomhetsgrense, en grense som (bortsett fra i OM-4) fremdeles er ubeseiret. Dette lysmålersystem klarer ikke selv dagens (såkalte) moderne DSLR å matche fordi OM-2 kan kompensere for endringer i lyset som skjer i løpet av eksponeringstiden.
Det unike lysmålersystemet betyr samtidig at Olympus kan utvikle noe de kaller TTL Strobe Adjustment. Dette omfatter blitser som kommuniserer dirkete med lysmåleren og dermed er også blitsen integrert i den høyst avanserte TTL-OTF-DLM-lysmålingen.
Siden lyset blir målt direkte på filmen er det med denne lysmålermetoden heller ikke noe problem å blande stedlig lys og blitslys, noe som dermed gjør at blant annet blitsfotografering i forbindelse med makro forenkles vesentlig. Etter hvert utvikler Olympus et svært variert og omfattende blitssortement, deriblant flere ulike blitser spesielt beregnet for bruk sammen med makroobjektivene. Dette åpner opp for vesentlig enklere fotografiske muligheter med direkte blitsbruk der det før ville krevd nøyaktige oppstillinger og nitidige beregninger. En annen fordel er at OM-2 ikke trenger noen okularlukker fordi problemet med strølys gjennom søkeren er eliminert.
Vurdert mot nøyaktighet og brukervennlighet er denne måten å måle lyset på mye bedre enn konvensjonelle lysmålersystem som måler lyset før speilet løftes (slik at hele lysmåleren blir blind). I stedet for at tilgjengelig lysmengde må tolkes og huskes, måler OM-2 reflektert lys fra selve filmplanet under eksponering. Det betyr at lysmålerverdiene akkumuleres over tid. Dermed kan det skje både med større nøyaktighet og i mørkere omgivelser enn ved konvensjonell lysmålingsteknikk. Genialt.
OM-10 virker derfor ikke like solid bygget som OM-1 og OM-2 og det er litt enklere utstyrt. Kamerahuset har en enklere oppbygging og lukkeren er ikke like solid og slitesterk. Speilet har heller ikke samme dempingen, noe som gir kraftigere lyd og mer vibrasjon. OM-10 mangler dessuten den karakteristiske lukkerhastighetsringen som på OM-1 og OM-2 er plassert rundt bajonettfatningen. I stedet kan det leveres en Manual Adapter som må kjøpes og monteres separat.
OM-10 har imidlertid en halvautomatisk, blenderprioritert, automatisk eksponering (AE) basert på TTL Directe Light Metering (lysmåling på filmplanet) som er en forenklet utgave av lysmålersystemet i OM-2. Men selv om OTF(Of The Film)-eksponeringen i OM-10 går til 2 sekunder, har det ikke OM-2s OTF blitseksponering,
OM-kameraene med to siffer kjennetegnes ved at kamerakroppens avslutning er utformet på en egen, buttere måte. Størrelse, overflater og utforming forøvrig er imidlertid nesten identisk. Modellene får raskt stor oppmerksomhet og blir veldig populær og modellserien blir videreutviklet gjennom de følgende årene ved at det inkorporeres nye, avanserte muligheter.
Selv om OM-10 har samme 0.92x søkerforstørrelse, er søkerdekningen på kun 93% og dermed betydelig dårligere enn 98% i OM-1/OM-2, noe som betyr at selve søkerbildet er merkbart mindre. Layouten i søkeren i OM-10 er imidlertid modernisert ved at den har fått LED-lys i stedet for bevegelige visere. I 1979 virker LED-lys svært moderne, men i dag fremstår løsningen med en bevegelig viser paradoksalt som mer attraktiv. Mattskiven i OM-10 er dessverre fast og kan ikke skiftes. Oppbygget over pentaprismet er vesentlig større enn for OM-1 og OM-2. Dette er nødvendig fordi lysmålerne er plassert oppe i pentaprismehuset.
Sammen med OM-10 kommer det også en rimelig blits, en standard zoom og en rimelig Motor Winder (enkel filmfremtrekk med 1 bilder per sekund). OM-10 tar imidlertid ikke den vesentlig raskere Motor Drive.
For å få plass til elektronikken og mekanismen som tar seg av spotmålingen trengs ekstra plass. Da blir ganske enkelt bunnplatens dybde øket ørlite, men uten at utformingen forøvrig blir endret. På denne måten kan OM-4 fortsette å bruke samme motorfremtrekk som OM-1 og OM-2.
OM-4 har (som OM-2) en elektromekanisk styrt lukker og har mulighet for halvautomatisk, blenderprioritert eksponering eller helmanuelle innstillinger. Automatikken kan takle lukkertider mellom 240 sekunder og 1/2000 sek. Fremdeles er det ingen DSLR som klarer å matche dette. Hemmeligheten er selvsagt at lysmålingen skjer ved å måle lyset over tid direkte på filmen.
Med sitt innebygde Multi-Spot-Meter har OM-4 et helt unikt lysmålersystem som kan kalkulere eksponeringen basert på opp til 8 individuelle spotmålinger. Spotmålingen dekker 2 grader og gjøres innefor et område tilsvarende splittbildets utstrekning i søkeren. Kameraet har også en funksjon kalt Shadow Highlight som gjør at jeg kan spotmåle skyggene (respektive høylysene) og så beregner kameraet automatisk ut riktig eksponering ved å gjøre nødvendige kontrajusteringer. Denne lysmålermetoden krever en viss kunnskap og en del tilvenning, men for en trenet fotograf gir dette muligheter som langt overgår finessene selv i dagens mest avanserte system.
I tillegg har OM-4 en Memory-funksjon som gjør at eksponeringen holdes konstant selv om toneforløpet i de påfølgende utsnittet endres. Memory-funksjonen er faktisk så viselig innrettet at hvis jeg selv endrer en av eksponeringsparametrene (blender), så kompenserer kameraets lysmåler den andre innstillingen (lukker) automatisk slik at samme eksponeringsverdi beholdes. Totalt sett har lysmålersystemet i OM-4 en helt unik funksjonalitet som antakelig ikke har sin make i noe annet kamera, nytt eller gammelt.
I forhold til OM-1 og OM-2 er søkeren i OM-4 merkbart mindre. Selv om søkerdekningen på 97% er den samme, gir en 0.84x-søkerforstørrelse et betydelig mindre søkebilde. Hva som er grunnen til denne nedgraderingen av søkerbildets størrelse har jeg ikke funnet ut av. Så selv om OM-4 har en glattere mattskive som gir en lysere søker enn forløperne, gir ikke denne søkeren samme magien som søkeren i OM-1 og OM-2. Søkeren i OM-seriens to første modeller er rett og slett ekstraordinært store.
I 1986 blir OM-4 oppgradert med blant annet ennå bedre værtetting, forsterket topp- og bunnplater av titanium og det får navnet OM-4Ti. Normalt gir en horisontal lukker lave synkhastigheter og hos Olympus OM-serien forøvrig er dette usedvanlig sedate 1/60 sek. I OM-4Ti oppgraderes dette til 1/125 sek. Med OM-4Ti kommer det også et nytt elektronisk blitssystem. Olympus nye F280 Full Synchro Blitz er i stand til å gi kontinuerlig pulserende lyset i opp til 40 millisekunder (1/25 sek) i stedet for å la hele blitseffekten være utladet på 1/1000 sekund. Dermed kan jeg bruke blits på lukkerhastigheter også ved OM-4Tis raskeste lukkertider, bakdelen er at blitsens faktiske effekt blir redusert.
OM-4Ti er i salg helt frem til 2002 og er dermed den modellen i OM-serien som er lengst i handelen.
I tradisjon med OM-1 er OM-3 et helmanuelt kamera uten noen automatisk eksponeringsmodus og med en helmekanisk lukkermekanisme, og det er det første SLR på lang tid som tilbyr et komplett utvalg av mekanisk kontrollerte lukkertider fra ett til 1/2000 sek. Dette gjør at kameraet har en helt distinkt lyd, spesielt på lukkertider under 1/30s, da kan jeg formelig høre tannhjulene i mekanismen, men fordi lukkeren er mekanisk er det kun lysmåleren som trekker strøm. OM-3 kan derfor betraktes som en oppdatert versjon av OM-1, og på samme vis som OM-1 (men ulikt de øvrige OM-modellene) kan det betjenes og brukes helt uten batteri.
OM-3 viser seg å være et kamera mest for spesielt interesserte, og det ble derfor tatt ut av produksjon etter bare 3 år. Det ironiske er at OM-1n fremdeles er i produksjon og selges også etter at OM-3 er borte.
Etter mange års fravær av begge de helmekaniske modellene kommer OM-3 imidlertid tilbake i produksjon i 1996. Da har det fått samme oppgradering som OM-4Ti og får navnet OM-3Ti. Denne modellen kommer imidlertid midt i en periode da "alt-må-være-auto" er på alles lepper. OM-3Ti er derfor et kamera som kun appellerer til Olympusentusiaster med et spesifikt behov for en helmanuell, helmekanisk kameraløsning. I tillegg er OM-3Ti et svært dyrt kamera (det koster omtrent kr. 20.000,- i Norge rundt 2000) og det blir derfor produsert i et svært begrenset antall, med den følge at det i dag er et samlerobjekt av de sjeldne.
Sammen med OM-4 representerer OM-3 den ultimate utviklingen av OM-linjen med ett siffer, og slik jeg ser det, er det en kamerateknologisk tristesse at OM-systemet ikke er blitt med over i den digitale tidsalderen. En digital OM-3D eller OM-4D med 24x36mm-formatet i behold vil nemlig passe perfekt til mine kamerabehov.
OM-20 har også en redesignet Mode Selector Lever og Exposure Compensation Dial som gjør at det er lettere å betjene disse funksjonene. Generelt er også betjeningen blitt større, mattskiven er forbedret og LED-informasjonen i søkeren er tydeligere enn i OM-10. Kameraet har også en nedsenket Hot Shoe for blitsmontering, det kan bruke både 1 BPS Motor Winder og 5 BPS Motor Drive og det har mulighet for bedre blitskontroll. OM-20 kan dermed betraktes både som en betydelig oppgradering fra OM-10 og som en rimelig utgave av OM-2 med ganske oppsiktsvekkende egenskaper, spesielt hvis den gunstige prisen tas i betraktning.
Den oppmerksomme leser har allerede sett at modellen på bildet vist over heter OM-G. Dette skyldes at fra og med 1983 gir Olympus litt ulik modellbetegnelse på samme kameramodell, avhengig av om det går til det europeiske eller det amerikanske markedet. Kamera på bildet er altså den amerikanske utgaven av OM-20.
OM-30 er aleine i OM-leiren om å ha en firkantet utløsernapp. Denne virker imidlertid simplere og mer slarkete enn på øvrige OM-kameraer og gir, sammen med et par andre forenklinger, denne modellen et litt billig, simpelt preg både i forhold til forløperen OM-20 og etterfølgeren OM-40.
Men OM-30 imponerer på andre områder. Med noe Olympus kaller "Zero-In-Autofocus" er OM-30 det første kameraet som realiserer drømmen om "One-Touch SLR Photography". OM30 har nemlig en relativt kvikk, elektronisk og ganske pålitelig fokusdetektor. Både frontfokus, bakfokus og riktig fokus blir vist som ulike symboler i søkeren og dermed er det svært enkelt å stille fokus riktig vei, samtidig som kameraet gir en positiv angivelse når fokus er funnet.
I tillegg har OM-30 en forbløffende "In-Focus-Trigger" som automatisk utløser lukkeren og eksponerer automatisk i det øyeblikket motivet kommer i fokuspunktet (angitt som et rødt punkt på mattskiven).
OM-30 fremstår derfor som en Beauty and the Beast-modell der det på den ene siden har noen helt genuine løsninger som ikke finnes i andre OM-modeller, samtidig som det ikke helt har den samme fysiske soliditeten, elegansen og presise finnishen som preger øvrige OM-modeller.
Det mest spesielle med OM-2SP er at det er første OM-kameraet med et programeksponeringssystem. På tross av at Zuiko-objektivene er helmanuelle klarer Olympus likevel å nyttiggjøre seg den mekaniske nedblendingen slik at Olympus kan tilby en innstilling de kaller Program. Da tar kameraet selv seg av innstillingen av både blender og lukker, jeg må bare huske på å sette objektivets blenderring til minste blender. Det kommer imidlertid hverken info om lukkerhastighet eller blenderåpning i søkeren, og dermed fremstår Programmodus først og fremst som en point-and-shoot-innstilling for bruk i situasjoner der eksponeringskontroll er unødvendig.
Spotmålingen er dessuten forenklet til kun én måling og den er (forunderlig nok) kun tilgjengelig i Manual Mode. Sentervektet gjennomsnittsmåling er forbeholdt de andre modusene. Søkeren har en relativt god dekning på 97%, men selv om søkerforstørrelsen på 0,86x er en tanke større enn i OM-4, er den betydelig redusert i forhold til OM-2.
OM-40 har også TTL OTF lysmålingsmetode som også er virksom ved bruk av blits. Det har dessuten Automatic Program-modus omtrent som OM-2-SP men likevel med Olympus mest imponerende lysmåling. Det er også eneste i OM-serien som har en sensor som kan foreta automatisk avlesing av filmhastighet.
OM-40 (OM-PC i Amerika) er siste modell i den klassiske OM-serien. Det kjennetegnes ved at kamerakroppen har en liten modulering utformet for et bedret grep for høyre hånd og paradoksalt nok kan jeg her ane de første skritt over mot en ny designprofil. Det har dessuten en helt annen overflate i et annet materiale enn øvrige OM-modeller
De fleste OM-kameraene leveres både i en blank og en svart utgave, men OM-40 og OM-2SP er de eneste som bare blir bygget i svart utgave. OM-40 blir tatt ut av produksjon i 1992, men det interessante er at også i dag fremstår OM-40 med en relativt avansert lysmåler. Så selv om det ikke har den opprinnelige OM-looken, kan det på enkelte måter betraktes som både et mer fremtidsrettet og et mer innovativt kamera enn OM-4.