600D er rimelig, det fremstår som traust og det har ingen spektakulære triks som skiller det fra horden av andre kameraer. Dessuten finnes det over alt, og inngår antakelig i den mest solgte speilrefleksmodellserien av dem alle. Likevel synes jeg dette kameraet representerer noe svært tiltalende ved moderne teknologi i og med at det gir de av oss med beskjedne lommebøker en mulighet til anskaffe oss noe som er bra på det mest essensielle: Filkvalitet.

På tross av den lave prisen har Canon, i tillegg til samme bildebrikke som 7D, integrert en rekke svært avanserte funksjoner. Uten at jeg skal beskriver dem særskilt kan jeg nevne Auto Lighting Optimizer, Peripheral Illumination Correction, Remote Control USB-connected Computer, Self-cleaning Sensor og Highlight Tone Priority.

Canon har inkludert noe de kaller EOS Feature Guide med en egen Quick Settings Screen som inkluderer en relativt detaljert beskrivelse av ulike innstillinger. Denne er nok bare til irritasjon for dem som kan de kameratekniske finurlighetene fra før av, men jeg vil tro at det er nyttig for mange av dem som begynner å bruke et speilreflekskamera for første gang.

Canon har valgt et menysystem i 600D som er både enkelt og oversiktlig i bruk. Men antall muligheter er ganske mange og man bør sette seg ned med instruksjonsboken dersom man ønsker å få en komplett oversikt.

At Canon velger å sette samme 18Mp 15x22mm bildebrikke i 600D som den som sitter i det dobbelt så dyre 7D sier noe om hvilken konkurranse det er når det gjelder oppløsning og ISO-egenskaper.

På lav ISO er både filkvalitet og detaljoppløsning i dette kameraet fabelaktig. Det gjør at det er teoretisk mulig å gjøre ganske kraftige beskjæringer. Alle bildene i dette kapittelet er tatt med EF 200mm f/2,8 og med sin strålende optiske oppløsning gir dette også faktiske muligheter for kraftig beskjæring. Det er imidlertid viktig å huske på at hvis man ønsker å utnytte det fulle oppløsningspotensialet må man for det første bruke god optikk og for det andre må man bruke relativt lav ISO.

Velger man å bruke optikk som ikke har samme detaljoppløsning som bildebrikken i kameraet reduseres beskjæringspotensialet tilsvarende. Og dersom man velger å bruke relativt høye ISO-verdier så bør man være klar over at detaljoppløsningen reduseres merkbart i forhold til de laveste ISO-verdiene.

Jeg har selv mange A2-utskrifter fra opptak gjort med 350D (som har 8Mp), og disse har både en kantskarphet og en detaljoppløsning som er fullt ut tilfredsstillende.

Etter min vurdering er 12Mp en mye mer hensiktsmessig oppløsning enn 18Mp på 15x22-formatet, først og fremst fordi jeg er overbevist om at det ville gitt et mer "robuste" toneforløp i skyggene på alle ISO-verdier. Dermed ville filene vært ennå mer motstandsdyktige mot store justeringer i ettertid. Det ville også (høyst sannsynlig) gitt merkbart bedre lavlysegenskaper.

Tilfeldigvis jeg gikk fra å bruke Nikons D3s til (så og si) direkte å bruke Canon 600D. Det gjorde at jeg la spesielt merke til et par bruksmessige forskjeller. Den ene var den påtakelige store forskjellen i søkerstørrelse, den andre var den merkbare forskjellen i virkningsgrad og respons til autofokus.

Forskjell i søkerstørrelse kan selvsagt spores tilbake til forskjellene i opptaksformat. Så selv om søkeren i 600D kan gjøres større er det usannsynlig at den blir like stor som i et 24x36mm-kamera.

Forskjellene når det gjelder prestasjonene til autofokus handler mest om at D3s og 600D er i hver sin ende av prisskalaen. Spesielt hvis man fotograferer "fugl" er et kjapt autofokussystem av stor betydning. Ikke minst er det viktig at det har en rask og presis følgefokus. D3s er kjent for å ha en av markedets aller kraftigste, hurtigste, mest avanserte og mest responssive autofokussystem. 600D er utstyrt med en autofokus av det aller enkleste slaget.

Dermed skulle man kanskje tro at 600D er uegnet til å fotografere fugler i flukt.

For oss som vokste opp i steinalderen og måtte ta til takke med manuell fokusering er et hvert autofokussystem noe nær fantastisk. I spesifikasjonene til 600D fremgår det at midtre fokuspunkt har ekstra følsomhet ved f/2,8. Det er en viktig opplysning. Ved å bruke et lyssterkt objektiv, ved å velge Servo som AF-modus og ved å forsøke å plassere midtre fokuspunkt der man ønsker å plassere fokus (det lyser rødt når fokus treffer), er det faktisk mulig å fotografere måker med overraskende godt resultat.

Single Shot Mode er kjapp og nøyaktig, det er som forventet. Men og i forhold til prisen på kameraet synes jeg også at Servo AF fungerer overraskende bra.

Mange ønsker seg lange brennvidder for å prøve seg på fuglefotografering. Ofte er det lommeboken som bestemmer prisleiet og derfor velger noen å kjøpe et rimelige zoom-objektiv. Et typisk valg er 70-300mm f/3,5-5,6. Det man bør huske på er at på kameraer av 600D sin kaliber gir dette noen negative følgekonsekvenser.

Den dårlige lysstyrken på lengste brennvidde betyr at autofokus vil slite, sannsynligvis også i godt lys. Den ekstra følsomheten til midtre fokuspunkt er nemlig ikke aktivert. Dermed vil man få høy frekvens av feilfokuserte opptak fordi autofokus ikke klarer å justere seg i forhold til bevegelesene til det som fotograferes. I tillegg vil man ofte være tvunget til å bruke full åpning for å få tilstrekkelig rask lukkerhastighet på en ikke for høy ISO-verdi. Dermed ender man opp med opptak som ikke er optimale, rent optisk, og som derfor ikke tåler beskjæring særlig bra.

Et optisk godt zoom-alternativ er 70-200mm f/4,0 eller (enda bedre) 70-200 f/2,8. Dette er løsninger som gir optisk gode resultater. f/2,8-zoomen vil også gi kjapp autofokusrespons fordi den ekstra følsomheten til midtre fokuspunkt aktiveres.

Jeg vil imidlertid slå et slag for EF 200mm f/2,8L. Det er et objektiv med fast brennvidde, og dermed vil det kanskje skremme bort enkelte. Men dette objektivet er kun 13-14cm lang, veier litt under 800g, er optisk strålende allerede på full åpning (f/2,8) og gir rask autofokusrespons når det brukes på 600D. Og med en pris på under 7.000,- er det antakelig det EF-objektivet som gir mest valuta for pengene hvis man er ute etter en tele med fremragende prestasjoner.

I forhold til en rimelig 70-300mm-zoom betyr dette mange fordeler. På grunn av raskere og mer presis autofokus får man høyere treffprosent når det gjelder nøyaktig fokus. På grunn av to trinn bedre lysstyrke kan man benytte fire ganger så raske lukkertider eller velge to trinn lavere ISO. På grunn av vesentlig høyere optisk ytelse får man bedre detaljoppløsning på alle de mest brukte blenderne. Fleksibilitet handler derfor ofte om flere forhold enn å kunne endre brennvidde.

Canon 600D er i klasse med mange av dagens rimelige speilreflekskameraer. Mye av det som jeg skriver om bruk og valg av optikk i denne artikkelen gjelder derfor som generelle betraktninger.

Det er i grunnen bare to ting jeg har å utsette på Canon 600D. Det ene er for liten søker, det andre er (slik jeg ser det) for mange piksler.

Personlig ville jeg foretrukket 12Mp med dertil hørende forbedre lavlysegenskaper, noe a la Fuji X100. Men 600D måler seg fint mot filkvaliteten i Nikon D7000, dermed er den høye oppløsningen og filkvaliteten som sådan til å leve med.

En mye mer alvorlig innvendig er den underdimensjonerte søkeren. Jeg er klar over at det er noen som liker LiveView bedre enn meg. For dem vil kanskje mine innvendinger mot den "pekyrende" lille søkeren virke irrelevant. Men for meg er søkeren det altoverskyggende viktigste brukergrensesnittet mellom meg og kameraet. Da tenker jeg ikke på informasjon om ISO og lukkerhastighet, men på kontroll med detaljer i motivutsnittet og plassering av fokus.

Når man ser inn i okularet så vil et lite søkerbilde betyr at man ser motivet som et lite, lyst rektangel omkranset av store, mørke felt. Motivet ser ut som om det er langt der inne et sted, omtrent som når man ser inn i et nøkkelhull. Motsatsen er å se inn i en søker med et stor søkerbilde. Da er det som om motivet kommer nærmere. Alle detaljene blir større slik at det blir enklere å gjøre seg opp en mening om hvordan det ferdige bildet vil bli. Den mørke rammen rundt motivutsnittet er nesten eliminert, nøkkelhullfølelsen er fraværende og det er som om blikket trekkes inn i motivet og .

Søkeren i 600D er litt større enn søkeren i 350D, men ikke særlig mye. Og i forhold til søkerbildet i mitt 5D mk I så er søkerbildet i 600D bare litt mer enn halvparten så stort. Hvorfor Canon har valgt å utvikle denne modellserien til noe nær fullblods speilreflekskameraer samtidig som de ustyrer det med en underdimensjonert søker er (for meg) helt uforståelig. Søkeren i Canon 60D er betydelig større, og søkeren i Canon 7D begynner faktisk å nærme seg noe som kan kalles anstendig.

Dessverre er ikke Canon aleine om å levere underdimensjonerte, uinspirerende søkere i de såkalte "entry level"-kameraene. At kameraprodusenter kan fortsette å levere kameraer med nøkkelhullsøkere uten særlig kritikk er faktisk noe jeg ikke forstår. Det er derfor vanskelig å anbefale 600D til dem som ønsker å fordype seg i fotograferingens mange gleder, til det er søkeren rett og slett for liten. Da vil jeg heller foreslå at man legger til 2.000,- og sikter seg inn mot Canon 60D i stedet.

Canon har gått langt for å hjelpe nybegynneren i å få mest mulig ut av dette kameraet, samtidig som det har direkte tilgang til alle de mest brukte funksjonene. Det er et lett anvendelig kamera med en usedvanlig effektiv betjeningslayout, og sammen med standard-zoomen er det et godt utgangspunkt for mange ulike fotografiske aktiviteter.

Bekjentskapet med 600D bød derfor på mange hyggelige og positive overraskelser. Det er et kamera det er lett å like. I forhold til prisen er det overraskende hvor mye kamera man får for pengene. Man kommer langt med bare kit-zoomen, men det er sammen med lyssterk kvalitetsoptikk dette kameraets filkvalitet virkelig skinner. Jeg håper derfor at bildene avspeiler at jeg - på tross av den trange søkeren - har hatt mange flotte fotografiske øyeblikk sammen med 600D.



Juli 2011
Geir Brekke


Alle typer tilbakemeldinger og kommentarer ønskes.
Disse kan sendes til: zevs(at)mac(dot)com