K-30 er ikke bare et rimelig kamera med effektiv betjening, det har også noen kvaliteter som man vanligvis kun finner i toppmodellene fra andre produsenter.

Som Pentax sine øvrige modeller er det utstyrt med bildestabilisering som er del av brikkekonstruksjonen, således er bildestabilisering innebygget i selve kamerahuset. Dette er en løsning jeg er en stor tilhenger av fordi det gir stabilisering for all optikk som man kan montere på kameraet. Dette gir K-30 et viktig fortrinn i forhold til modeller som kommer fra produsenter som plasserer bildestabiliseringen i objektivene.

Det er dessuten overraskende kjapt og kan ta imponerende seks bilder i sekundet. Baksiden av den medaljen er at kameraet har en litt for liten buffer som bare klarer åtte RAW-opptak før den er full og gjør at hastigheten reduseres til et knips i sekundet mens kameraet laster over bildene til minnekortet.

Videre har K-30 innebygget mulighet for fokuskalibrering (for innstilling av optimal fokuspresisjon). Kameraet har også innebygget mulighet for multieksponering som kombinerer fra to til ni individuelle opptak. Overraskende og gledelig fungerer dette også i RAW. Det skal også være mulig å lage et indeksbilde som består av opp til 36 bilder, perfekt i situasjoner der man ønsker å tilrettelegge for å printe ut "kontaktkopier" av bildene.

Selv om K-30 er en rimeligere modell har det likevel forbausende solide kvaliteter som metallchassis og imponerende værforsegling. Det har til og med samme anerkjente bildebrikke som sitter i toppmodellen K-5. Forskjellen mellom dem er at RAW-filene fra K-30 lagres i 12bit mens K-5 lagrer RAW-filene i 14bit. Laveste ISO-følsomhet i K-30 er ISO100, mens K-5 har ISO80 som laveste ISO-innstilling. Mest sannsynlig betyr dette at de er tunet på en litt forskjellig måte for å gi K-5 (marginalt) bedre filkvalitet.

K-30 har en nyutviklet autofokusmodul som skal være en forbedret utgave i forhold til tidligere modeller. AF skal derfor være både rask og treffsikker og i klasse med K-5. Mens K-30 fjerner støv ved å "riste" bildebrikken har K-5 en mer avansert og (antakelig) mer effektiv støvfjerner som er basert på høyfrekvente svingninger fra egne pietzo-elementer.

Da jeg brukte Canon 600D opplevde jeg det betjeningsmessig som ett av de mest effektive kameraene jeg har prøvd. Det samme kan jeg si om K-30. Begge disse kameraene har nemlig nesten all betjening tilrettelagt slik at hovedfunksjonene kan betjenes kun med høyre hånd. Faktisk mener jeg at disse to "nybegynner"-kameraene har en mer effektiv betjening enn mange dyrere, mer komplekse kameramodeller som har knapper og hjul spredt ut nærmest for alle vinder.

Alt i alt fremstår K-30 som et oversiktlig kamera med en logisk betjening der det meste kan styres med høyre hånd. Men mest av alt er jeg imponert over de individuelle tilpasningene som er mulig når det gjelder betjeningen. Strålende.

Noe som forundrer meg med svært mange digitale kameraer er at det ikke er mulig å se hverken valgt blender, valgt lukkertid eller valgt ISO-verdi når kameraet er av eller har gått i dvale. Slik er det også med K-30.

For å finne ut av hvilke innstillinger som er valgt, må jeg tenne den store LCD-skjermen ved å slå på kameraet. Da kommer opplysningene opp som blinkende, hvite tallverdier på en fargerik bakgrunn som er sammensatt av både irrgrønt, turkis, lilla og grått. Jeg finner etter hvert ut (etter et dypdykk i menyene) at det er mulig å velge blant ennå mer glorete fargepalletter, selv velger jeg raskt en relativt nøytral pallett med hvit skrift på grå bakgrunn.

Mange kameraer har en egen toppskjerm som viser primærinformasjon. Det er en mye bedre løsning enn å måtte forholde seg til den store LCD-skjermen til en hver tid i normale fotograferingssituasjoner. Jeg savner derfor et lite "informasjonsvindu" som viser lukker, blender og valgt ISO-verdi, uavhengig av den store LCD-skjermen. For meg er nok dette den viktigste forskjellen mellom K-5 og K-30.

Ved å trykke på INFO-knappen får man opp informasjon på LCD-skjermen. Det samme kan oppnås ved å trykke utløseren halvveis ned når kameraet har gått i dvalemodus. Men hvis man står i Meny-modus så kan man (pussig nok) ikke gå til info-skjemen ved å trykke på INFO-knappen, da er det kun mulig ved å trykke utløseren halvveis ned.

På samme info-skjerm finnes opplysning om filformat, batteristatus, kapasitet på minnekortet, status for bildestabilisator, valgt "Custom Image" (bildestil), autofokusmodus, lysmålermodus, hvitbalanse, blitsmodus og en skala som viser eksponeringskompensasjon.

Dette er i og for seg eksemplarisk fordi man får mye informasjon om kamerats innstillinger samlet på et sted. Og fordi dette er en metode som de aller fleste kameraprodusentene har valgt for sine ulike modeller, er dette blitt en form for de facto når det gjelder å vise kameraets innstillinger.

Menyene er ganske omfattende og ønsker man å få oversikt over alle innstillingsmulighetene, betinger det altså en stor porsjon tålmodighet for å bla seg igjennom de mange valgene. Menyen er fordelt på fem tagger som samlet dekker 13 sider som totalt inneholder i alt 77 valgmuligheter. Å bruke litt tid på å lære seg menyinnstillingen kan derfor være en fornuftig strategi hvis man ønsker å utforske kameraets muligheter.

For en gammel mann som undertegnede er bruken av den store LCD-skjermen som informasjonstavle en form for brukergrensesnitt som utløser mange ulike refleksjoner når det gjelder den generelle, designmessige utviklingen av det moderne speilreflekskameraet.

Størrelsen på søkerbildet og den generelle kvaliteten på søkeren er etter min mening en nøkkelfaktor i brukervennlighet når man bruker et speilreflekskamera. Her ser man motivutsnittet, her vurderer man bildevinkel, her kontrollerer man plasseringen av skarphetsplanet og her studerer man detaljer i motivet.

Svært mange digitale speilreflekskameraer har underdimensjonerte søkere i forhold til speilreflekskameraer som er både 20, 30 og 40 år gamle. Spesielt gjelder dette de rimeligste modellene. Søkerbildet er rett og slett så lite at når man ser inn i okularet, så omkranses motivutsnittet av store, svarte flater som gjør at opplevelsen nærmest er å sammenligne med å kikke inn i et nøkkelhull fordi innsynsvinkelen er så trang.

Heldigvis er ikke søkerbildet til K-30 blant de minste. Søkeren har 100% søkerdekning (det vil si at hele bildet som treffer bildebrikken vises i søkeren) og den har en forstørrelsesfaktor på 0.92x (det vil si at når man bruker et 50mm-objektiv innstilt på uendelig så vil et element man ser med det blotte øyet ha en lengde som kun er 92% når man ser på det gjennom søkeren).

I motsetning til Canon og Nikon (som har mindre og dårligere søkere i sine rimelige enn i sine dyre modeller) har Pentax overraskende nok valgt å montere samme søker i K-30 som i K-5. Den søkeren er kjent å være blant de nest største som sitter i 15x23/16x24mm-kameraer. Kort sagt så tilbyr K- 30 et søkerbilde som nærmer seg nivå på de beste søkerne i toppmodellene med 15x23/16x24mm-brikke fra andre produsenter.

I parantes: (Søkeren i K-30 kan imidlertid likevel ikke konkurrere med søkeren i kameraer som har 24x36mm-brikke, i areal er for eksempel søkerbildet i Nikon D800 og Canon 5D mer enn 40% så stort fordi innsynsvinkelen er videre.)

Alle søkere i nye speilreflekskameraer har en nesten helt "blank" mattskive som gir et bort i mot krystallklart søkerbilde med bare en svak antydning av mattskivekorning. Dette er også tilfellet i K-30. Dette gir et kontrastrikt søkerbilde som antakelig de aller fleste vil synes gir et godt inntrykk.

De fleste speilreflekskameraer i lavprisleiet har en søker med speilprisme. Dette er en rimelig løsning, men gir ikke den beste søkerkvaliteten. At søkeren i K-30 omtales som en pentaprismesøker betyr at den består av et glassprisme med høy optisk kvalitet som igjen betyr en lysere og mer kontrastrik søker en de mer vanlige speilprismesøkerne.

På dette punktet synes jeg Pentax fortjener mye skryt. Bare søkeren er etter min mening (i seg selv) grunn god nok til å velge K-30 fremfor tilsvarende modeller fra andre produsenter i dette prisleiet.

Selv synes jeg imidlertid at en glatt mattskive i praksis er en ulempe fordi den gir litt for dårlig hjelp når det gjelder å se hvor skarphetsplanet er plassert. Det ligger nemlig et paradoks skjult i dette mattskivevalget. De fleste volummodellene av de ulike speilreflekskameraene brukes nemlig nesten utelukkende med en kit-zoom. Lysstyrken til disse kit-zoomene er typisk f/3,5-5,6, og dette gjør at en mer grovkornet mattskive vil gi en enda mørkere søker. Dermed er man i praksis helt prisgitt autofokussystemet til å plassere skarphetsplanet når man bruker speilreflekskameraet med glatte mattskiver, spesielt i kombinasjon med 15x23/16x24 mm-kameraets små søkerbilder.

Jeg valgte i lange perioder å bruke auto-ISO da jeg brukte K-30. Dette gir en utrolig frihet fordi man stort sett helt kan glemme å tenke på å stille følsomhet slik at man kan konsentrere seg om valg av blender og motivutsnitt i stedet.

Pentax leverer fra seg RAW-filer i DNG-formatet direkte. Det synes jeg er strålende. På dette feltet er Pentax, sammen med Leica, flotte ambassadører for et mer åpent filformat som (hvis alle produsentene gjorde det samme) hadde gjort vår hverdag som fotograf enklere på de områder som handler om RAW-filhåndtering, programvareoppdatering og håndtering av filer fra ulike kameraer.

Fordi video og filming ligger utenfor Skråblikkets oppmerksomhetssfære er dette noe jeg ikke har undersøkt.