Roland Barthes skriver i sin bok «Det lysende rommet» at fotografiet vanligvis inndeles i kategoriene empirisk (profesjonell/amatør), retorisk (landskap/portrett) eller estetisk (realisme/grafisk). Dermed blir fotografiet noe utvendig i forhold til objektet som avbildes (motivutsnittet) og uten relasjon til dets vesen.

Barthes skriver også at et hvert foto bærer med seg sin egen referanse. Dette betyr samtidig at vi som betraktere må akseptere at fotografiet appellerer til oss fra to ulike vinkler og taler til oss med to ulike og adskilte stemmer. Den ene er banalitetens stemme som sier det alle og en hver kan se, si og vite. Den andre er særegenhetens stemme som bærer med seg referanser til det som kan utløse kraften av den subjektive sinnsbevegelsen.

Implisitt i disse betraktningene stiger det i følge Bartes frem en (klassisk) tredeling: Operator (fotograf), spectrum (objekt) og spectactor (betrakter).

Dette stemmer veldig godt overens med mine egne betraktninger når det gjelder mitt forhold til kreativitet. Først ligger det en indre, individuell drivkraft som ønsker å skape noe og som ønsker å formidle noe, deretter kommer valg av medium (der fotografen naturlig nok velger kameraet og fotografiet) og til slutt kommer betrakterens kunnskaper og evner til å forholde seg til det som er skapt og vist frem som verk.

Personlig mener jeg at Lumix G5 sitt største fortrinn er kompakt størrelse og lav vekt i samspill med to, tre små, kompakte faste brennvidder. Det er nemlig en sann fryd å sette på 20mm f/1,7 og ta med seg utstyret inn i ulike situasjoner.

Ulikt kameraer kombinert med zoom-objektiver og/eller større brikkeformat gir denne kombinasjonen en utrusting som ikke er stort større enn et velutstyrt kompaktkamera (tenk Canon GX-1), men der betjening, arbeidsforhold i søker og optisk fleksibilitet (gjennom objektivets gode lysstyrke) betyr at man har svært god kontroll med de fleste fotografiske aspektene.

Interessant nok er Lumix G5 utrustet med noe som kalles berøringsskjerm. Det er en innretning jeg kan styre min begeistring for.

At Lumix G5 har berøringsskjerm betyr at man kan gjøre ulike valg og ulike innstillinger ved å peke på (berøre) tegn og symboler som kommer opp på ulike steder på LCD-skjermen. Dette er den siste tidens utvikling når det gjelder betjening av kameraer og er i ferd med å bli en integrert del av flere og flere kameramodeller. Dette er i og for seg greit, og så lenge man synes det ikke gjør noe å måtte ta kameraet fra øyet når man skal gjøre innstillinger, er dette uproblematisk.

Men på mange måter synes jeg bruken av begrepet «berøringsskjerm» er misvisende. Det er nemlig synssansen man må bruke for å betjene en berøringsskjerm, berøringssansen er nemlig spilt helt ut over sidelinjen i og med at LCD-skjermen er en glatt, jevn flate uten noen form for taktile tilbakemeldinger. Paradoksalt nok involverer derfor bruken av en «berøringsskjerm» enda mindre av vår fantastiske berøringssans enn når vi bruker en vanlig skjem i samspill med knapper og innstillingshjul.

Berøring kan sees på som en ikke-verbal kommunikasjonssans. Det er denne ikke-verbale berøringsdialogen med kameraet som jeg er så fasinert av. Humoristisk nok er det skrevet en artikkel som (i min oversettelse) heter "Det er mer ved berøring enn det som kan oppdages ved første øyekast" ("There´s more to touch than meets the eye", Klatzky, 1987). Den betraktningsvinkelen synes jeg er fruktbar å bruke når nye kameraer skal betraktes, brukes og vurderes.

Personlig foretrekker jeg knapper og hjul når jeg skal gjøre de ulike kamerainnstillingene. I tillegg foretrekker jeg at de har tydelig kneppunkt, gir passe motstand og gir tydelige berøringsmessige tilbakemeldinger gjennom posisjon og retning slik at jeg kan gjøre alle de innstillingene som er naturlig når jeg bruker kameraet uten at det er nødvendig å ta øyet fra okularet.

Sansing gjennom berøring er med på å gi grunnleggende mening til våre liv i verden. Berøring er før-refleksiv, det vil si at vi registrerer og opplever berøring før kroppens reflekser slår inn og før tanke og språk rekker å formulere seg. Det er dette som er magien i kroppen sin evne til sanseerfaring og berøringsmessig kommunikasjon med ting i omgivelsene (i denne artikkelen forstått som betjening av fotoutstyr).

Det er mulig å artikulere en minst like rik og kompleks verden gjennom berøring som via synet. Dessuten gir berøring (oss) en sterk opplevelse av kroppslighet og det å være tilstede. Den oppmerksomheten vi klarer å mobilisere mot kameraets materialitet gjennom berøring har derfor i seg et stort emosjonelt potensial. Satt på spissen kan man si at «å se» er å betrakte (å stå på utsiden), mens «å berøre» er å delta (å være inkludert).

Gjennom berøring vil vi kunne oppleve fysiske variasjoner i en overflate. Begrepet «taktil» er derfor en egenskap som er knyttet til den tredimensjonale virkningen av en ting som gir økt forståelse av det vi kan berøre.

De taktile inntrykk som huden registrerer blir bearbeidet nevrologisk, dermed blir de samkjørt og integrert med andre tanker og opplevelser og lagret på forskjellige steder i hjernen. På denne måten transformeres våre berøringsmessige erfaringene til forståelig, kroppslig informasjon.

Med et tastatur kan man skrive uten at man behøver å se på, med en berøringsskjerm må man hele tiden se om man skriver riktig. Begrepet «berøringsskjerm» er derfor etter min oppfatning et paradoks. En berøringsskjerm utnytter ikke kroppens taktile potensial slik betjening av knapper, hendler og hjul gjør.

Når man bruker en berøringsskjerm er det faktisk synssansen som må benyttes, skjermen i seg selv gir ingen taktile tilbakemeldinger om det man gjør er rett eller galt. I tillegg må kameraet holdes på armlengdes avstand for å kunne betjenes, personlig foretrekker jeg at kameraet i størst mulig grad kan betjenes og kontrolleres mens man har øyet til okularet.

Med bakgrunn i disse observasjonene opplever jeg at den pågående implementeringen av berøringsskjermer på ulike kameraer gjør at vi faktisk får et mer distansert forhold til kameraets funksjonalitet enn ønskelig.

Heldigvis kan kameraet også betjenes med godt plasserte knapper og hjul, og «berøringsskjermen» fremstår derfor (for meg) mest som et salgsmessig fremstøt fra en PR-avdeling som mangler en grunnleggende forståelse av hva et kamera er og hvordan det best betjenes.