X-E1 kan på mange måter betraktes som en nedskalert X-Pro1. Den opprinnelige planen var derfor å lage et dobbelt Skråblikk som tok for seg begge disse kameraene under ett.

Men fordi X-E1 bare har videosøker, fremstår det i sin essens likevel som en helt annen type kamera. Faktisk så opplevde jeg allerede etter kort tids bruk at X-E1 i praksis er et helt annet kamera enn X-pro1. Mens X-Pro1 med sin hybride søker nærmest meisler ut sine egen kameraklasse, plasserer X-E1 seg mer anonymt midt i horden av speilløse systemkameraer med videosøker.

Med en pris på rundt 7.500,- er X-E1 ca. 3.000,- rimeligere enn X-Pro1. Dermed fremstår det også mer overkommelig for et litt større publikum, noe som gjør at det retter seg mot en litt annen brukergruppe enn X-Pro1. Basert på disse vurderingene ble derfor naturlig (for meg) å skille disse kameraene og presentere dem i hvert sitt Skråblikk.

X-E1 har et tiltrekkende ytre med en ryddig betjeningslayout. I utgangspunktet kan man tenke at X-E1 er et kamera som har "en hånds" betjening, ikke minst fordi det har noen tiltalende innstillingshjul for eksponeringskompensasjon og lukkerhastighet. Likevel lider betjeningen i praksis litt av det samme som mange andre kameraer også lider av: Det virker nemlig som om plassering av knapper og innstillingshjul er plassert ved å betrakte kameraet på armlengdes avstand (altså i LiveView-modus) i stedet for å plassere betjeningen der det er mest hensiktsmessig når man har okularet til øyet.

Å bruke manuell fokus har to nivåer. Ved å dreie på fokusringen på objektivet kan man fokusere manuelt på tradisjonelt vis ved å betrakte skarphetsplanet i søkeren. Det er en enkel og liketil prosedyre.

Men fokusringen er ikke koblet mekanisk, men elektronisk til fokuserings linsen(e) i objektivet. Dette gjør at den taktile følelsen når man skrur på fokusringen er litt "ullen", selv om bevegelsen (i og for seg) er fast og fin i fisken. Dessuten er fokusringen uten start og stoppunkt, og det mangler avstandsskala på objektivet. Derfor må jeg se inn i søkeren for å få informasjon om fokusavstand. Denne kommer frem som en skala i nedre del av søkerbildet som viser både fokus og utstrekning av dybdeskarphet..

Ved å trykke AE/AF-knappen aktiveres den såkalte hjelpefunksjonen Focus Aid for automatisk fokusering på valgt sted i utsnittet. Generell, manuell fokus stilles ved at man betrakter skarphetsplanet i videosøkeren. I tillegg kan man trykke på tommelfingerknappen og zoome inn 5x eller 10x for mer presis fokuskontroll. Denne siste opsjonen gir presis kontroll, men fungerer best i situasjoner der motivet er i ro og man har god tid.

Etter at kameraet skrus av går X-E1 inn i en spesiell dvalemodus som gjør at oppstarttiden kun er et halvt sekund hvis det skjer i løpet av de påfølgende 20 minuttene. Normal oppstarttid er omtrent ett sekund.

X-E1 har som sin storebror X-Pro1 overraskende liten batterikapasitet. Batteriet i seg selv er ikke spesielt lite og tt løst batteri til X-E1 koster 800,-, så ut fra prisen skulle man tro at det var av god kvalitet. Men kapasiteten ligger i praksis på godt under 300 opptak, noe som betinger minst ett reservebatteri i lommen til en hver tid.

Hvorfor det må være slik for ellers oppegående systemkameraer har jeg ingen god forklaring på. Til sammenligning har jeg erfaring med batterier som kun er marginalt større (i andre kameraer), men som likevel klarer både 1.500 og 1.800 når de er fulladet. Når jeg samtidig vet at batteriet som klarer 1.800 eksponeringer koster rundt tusenlappen, er det noe som ikke helt stemmer med normal logikk på dette punktet.

Lysmåleren kan settes til "Spot". Da måler den lyset i et område i senter som kun utgjør 2 % av motivutsnittet. Dette kan være nyttig i situasjoner med vanskelige lysforhold, men metoden krever en viss tilvenning for å lære seg hvordan denne metoden forholder seg til toneforløpet der man måler.

Ved å trykke AE/AF-knappen låses både fokus og eksponering. Ved å gå inn i menyene kan dette endres til bare å gjelde AE eller bare gjelde AF.

Jeg er gjennom bruk av eget speilreflekskamera "oppdratt" til aktivt å bruke eksponeringskompensasjon, alt etter motivets tonespekter og lysets kontraster. Dette er noe jeg gjør nærmest som refleks og som normalt er helt uten visuelle konsekvenser i den optiske søkeren. Med X-E1 er dette annerledes.

Ved å trykker inn AE-L-knappen låses eksponeringen mot et område, deretter kan jeg rekomponere utsnittet, men beholder eksponeringen. Dette er (eksponeringsteknisk) en effektiv metode. Det som da skjer er at når jeg beveger kameraet mot det nye motivutsnittet, justeres lysheten i søkeren fordi lyset i motivet endres. Dette er selvsagt logisk når kameraet har videosøker (den justerer seg etter motivet). Men når jeg så trykker utløseren halvveis ned for å fokusere (fremdeles med AE-L-knappen aktivert) så endres lysstyrken i videosøkeren seg tilbake til slik den var da jeg koblet inn AE-L-knappen. Mulig noen synes dette er OK, for meg er dette forstyrreende.

Velger jeg å plusskompensere blir søkerbildet lysere. Det er i og for seg greit nok, "pluss" betyr tross alt "lysere" i eksponeringssammenheng. Men når jeg trykker utløseren halvveis ned, blir den mørkere et lite sekund (tilsvarende en ikkekompensert eksponering) mens kameraet fokuserer, for så å bli lys igjen.

Når kameraet fokuserer er det som søkerbildet hopper og danser et lite øyeblikk mens AF leiter seg frem til et kontrastpunkt den kan låse fokus til.

Når jeg ser inn i søkeren og beveger kameraet for å leite etter riktig motivutsnitt begynner søkerbildet nærmest å flimre og bli uklart. Selve utsnittet henger godt med bevegelsen, men søkerbildet i seg selv blir uklart. Dette skal jeg utdype nærmere i neste kapittel.

Bruker jeg en optisk søker forholder jeg meg til et rolig søkerbilde som etter litt tid blir "usynlig". Bruker jeg en videosøker så skjer det konstante skiftninger av fargebalanse, lyshet og korning. Sammen med små, dansende bevegelser av søkerbildet gjør dette at jeg hele tiden blir oppmerksom på at jeg ser inn på en videosøker.

For meg fremstår videosøkeren nærmest som om den roper på oppmerksomhet hele tiden. Dermed brytes kontakten mellom meg og motivet (gang på gang), og for meg er det så og si umulig å oppnå den flytfølelsen jeg får når jeg bruker optiske søkere. Irriterende. Derfor skal jeg forsøke å utdype dette i neste kapittel.