X-E1 er på mange måter et strålende flott kamera i en kompakt, tiltalende innpakning som i samspill med god optikk leverer fra seg imponerende filer.

Men på tross av at jeg opplever at X-E1 er et mer balansert kamera enn storebror X-Pro1, så mangler det likevel personligheten til forløperen. Mens X-Pro1 fremstår som et helt spesielt kamera som nærmest meisler ut sin egen klasse, opplever jeg at X-E1 først og fremst presenterer seg som et ordinært, speilløst systemkamera med tilhørende videosøker i en kompakt kamerakropp. Det er ikke noe galt i dette, det betyr bare at jeg synes X-Pro1 klarer å skille seg ut fra horden mens X-E1 blender inn.

Men X-E1 har samme bildebrikke som X-Pro1 og deler derfor den fremragende filkvaliteten. Fujifilm har valgt å bruke et annet fargefiltermønster foran bildebrikken enn det mer vanlige Beyermønsteret. Dette gjør at behovet for et såkalt antialiasfilter elimineres. Fordi et antialiasfilter softer opptaket, betyr dette at FujiFilm sikrer optimal detaljoppløsning og best mulig skarphet.

Dette mønsteret krever imidlertid at RAW-fremkalleren bruker egne algoritmer (fremkallingsparametre) som er tilpasset dette mønsteret, og mange rapporterer om at det ikke er mulig å få tilstrekkelig gode resultater når man bruker sin sedvanlige RAW-fremkaller. Jeg har brukt Lightroom 4.x til å fremkalle filene både fra X-Pro1 og X-E1 (begge har samme bildebrikke), og jeg må tilstå at jeg ikke har noe negativt å si på resultatet, hverken når det gjelder toneeforløp, detaljoppløsning eller skarphet.

For virkelig å utforske samspillet mellom X-E1-filene og Lightroom satt jeg meg derfor ned og begynte å studere hva som skjer når jeg gjør kraftige justeringer. Ville jeg oppdage forhold ved fremkallingen som var ulik RAW-opptak fra andre kameraer? Ville filenes toneforløp «sprekke» på ukjente måter ? Ville korningen påvirkes på ubehagelige måter ?

Resultatet av denne «fiklingen» ble at jeg ble mer og mer fasinert over den grafiske kraften og de fargesprakende tonene som skjulte seg i opptakene når jeg begynte å skyve justeringsspakene i Lightroom ut mot ytterpunktene.

Bildeserien presentert i dette kapittelet er dermed fremkalt etter helt andre kriterier enn jevnt toneforløp, naturtro farger, optimal skarphet og fravær av korning. Tvert i mot er det jakten på gjengrodde områder, kontrasterende farger og grafiske former som har vært styrende for resultatet.

Å kunne teknikken og å beherske det verktøyet vi har valgt å bruke er den avsluttende og konkluderende bestanddelen i den fotografiske prosessen. Denne prosessen avgjør ofte om vi når fram, kommer i mål, oppnår det vi ønsker med det vi prøver å formidle.

Men hva ligger nå egentlig i begrepet "å formidle"? Hvorfor retter jeg kameraet i en spesiell retning? Hva er det som får meg til å trykke ned utløseren i et spesielt øyeblikk eller ved et konkret utsnitt? Hvilken visjon har jeg med bildene jeg tar?

De fleste sitter helt sikkert selv med svarene. Jeg skal likevel prøve å formidle noe av det som jeg synes gjør fotografering til en oppfriskende opplevelse og vil prøve å beskrive hva som kan engasjere meg fotografisk.

Fotografiet er en fri uttrykksform som kommer til uttrykk gjennom å bruke tekniske hjelpemidler. Utforsking av nye kameraer kan være spennende, men teknologi har ingen fotografisk verdi i seg selv. Det fotografiske uttrykket ligger dermed først og fremst begravd i fotografens gener.

Rent optisk overgås øyet av teknikken. Det beste ved vårt syn er derfor ikke selve øyet, det mest imponerende er hjernen. Det er der bildeanalysatoren sitter.

Hjernens styrke ligger i evnen til å utvelge, sammenligne og tolke. Impulsene i øyet behandles i flere ulike deler av hjernen. Et av disse stedene i hjernen hvor øyets opplysninger behandles mest omhyggelig kan kalles formsansen. Å forholde seg til form er derfor menneskets visuelle styrke. Det er derfor form vi forstår oss på når det gjelder visuelle inntrykk.

Når jeg begynner på et fotografisk prosjekt, har jeg ofte bare en vag ide. Jeg vet sjelden hvor jeg vil. Men etter hvert som jeg oppdager hvor ideen fører meg, forsøker jeg å forsterke det som synes å være gjennomgående formtrekk. Når jeg til slutt snur meg og ser etter begynnelsen, kan den virke ukjent eller ute av sammenheng. For meg representerer dette en form for visuell oppdagelsesreise som er noe av det mest stimulerende ved digitalkameraets fotografiske muligheter. Jeg prøver derfor (oftere og oftere) å si til meg selv at jeg ikke må la angsten for manglende "skarphet" stenge for gleden ved å fotografere

Dette kapittelet startet med en utforsking av en allmenn påstand om at Lightroom ikke klarer å hente ut «skarpheten» som ligger i filene fra X-E1.

Det førte meg inn i en prosess som åpnet opp og avslørte at det kan ligge latent visuelle uttrykk i disse filene der begrepet «skarphet» er uten relevans. Som bildene viser, endte jeg opp med et knippe fremkallinger som fremstår ganske ulike nesten alt annet jeg har gjort tidligere. ...