<h4>av Helene Knoop, Kitschmalerinne</h4>
I disse dager har den norske kunstneren Mari Slaattelid fått lov til å lage kunst på bekostning av maleren Lars Hertervig. Utstillingen viser Slaattelid fortolkning av verket Skogtjern som Hertervig malte i 1865. Utstillingen består av et utsnitt av maleriet, deretter montert og forandret etter kunstnerens ønske. Navnet på utstillingen er Solitær, Dialog 2.
Ved å kalle en utstilling dialog, noe som er tidstypisk, forventer man seg spørsmål og svar fra to parter. Dette faller dårlig ut da Hertervig er død, og Slaattelid er høyst levende. Slaattelid bruker da denne sjansen til å legge beslag på tidligere verk og låse det fast i et dødt samtidsuttrykk. I steden for å opphøye hennes utvalgte maleri baksnakker hun maleriet gjennom å legge filtre som å vise blitslyset fra kameraet. Hun ribber det for intimitet og gjøre det mer hverdagslig.
Når jeg sier det hverdagslige tenker jeg på gjenkjennelsen av å ta frem et eldre fotografi som har fått skader av å ligge i sollys eller fått en reagerende syre på seg. Man reagerer på samme måte, nemlig å fokusere på det egentlige bildet og irritere seg over skadene.
Denne effekten gir en distansering av motivet og et fokus på det abstrakte. Dette gir Slaattelid en følelse av makt over Hertervig. Men da Lars Hertervig er så dyktig i sitt fag og maleriet utgangspunkt så sterkt, holdes interessen allikevel oppe.
Ved å ta utsnitt av maleriet, forstørre det, til og fotografere og vise bildet som et fargenegativ, faller det perfekt inn i oppskriften om å lage kunst.
Salvador Dali var en av de første som laget kunststykker bygget på tidligere kunst. Forskjellen er at han allikevel gjorde det på en levende måte og tilpasset det med sitt eget verk.
Det er et av kunststykkene til Slaattelid som fanget min interesse. Det var et fotografi som viser baksiden av Skogtjern. Det dokumenterer en tid fra da bilder fikk stempler, lik et pass, for å vise fra hvilke utstillinger det hadde hengt. Dette blir ikke gjort lenger.
Man fikk også en følelse av lukten fra det mørknede eiketreverket av en blindramme og et glimt inn i fortiden. Men, også her brukes et tidstypisk knep; det er blåst opp i et u-intim format og den kalde hinnen av glass stanser fornemmelsen av det nostalgiske.
Det er også hengt opp plansjer med dagboksitater fra hans nærmeste venner, hvor sitater om hans sinnstilstand beskrives. Dette utvalget av sitater er nok hengt opp for å rettferdiggjøre Slaattelids fokus på hans sinnsforstyrrelser.
Dette blir vist ved at et foto er tatt av maleriet, på en måte som viser blitsen så tydelig at det tar hele oppmerksomheten. En profesjonell fotograf ville kalt dette dårlig håndverk.
Gjennom Slaattelids forpliktelser til det tidstypiske, klarer hun, og Nasjonalgalleriet, å henge med i bølgen av utstillinger ved navn dialoger,fragmenterog øyeblikk. Dette er tilfredstillende i sammenligningen av samtidsmuseene rundt om i verden. I motsetning til Dali, jeg tror ikke Slaattelid kommer til å henge igjen i historien.
Jeg tror Slaattelid gjorde en feil ved å ta utgangspunkt i en altfor stor maler. Det eneste jeg sitter igjen med er lysten til å gå opp i andre etasje og se orginalen. Der henger et mesterverk hvor man ikke savner noe eller forstyrres av noe.
<h5>I 2000 ble Slaattelid tildelt Carnegie Art Award som er den mest prestisjefylte prisen i nordisk kunst. Hun har allerede hatt en rekke separatutstillinger i Norge, og har det siste året også stilt ut på anerkjente gallerier både i Stockholm og Helsinki.</h5>
FØLG DISKUSJONEN HER :
http://foto.no/cgi-bin/diskusjon/lesTraadHier.cgi?id=105370
Helene Knoop har også anmeldt Vibeke Tanberg
http://foto.no/cgi-bin/nyheter/visNyhetPrint.cgi?id=2218
I disse dager har den norske kunstneren Mari Slaattelid fått lov til å lage kunst på bekostning av maleren Lars Hertervig. Utstillingen viser Slaattelid fortolkning av verket Skogtjern som Hertervig malte i 1865. Utstillingen består av et utsnitt av maleriet, deretter montert og forandret etter kunstnerens ønske. Navnet på utstillingen er Solitær, Dialog 2.
Ved å kalle en utstilling dialog, noe som er tidstypisk, forventer man seg spørsmål og svar fra to parter. Dette faller dårlig ut da Hertervig er død, og Slaattelid er høyst levende. Slaattelid bruker da denne sjansen til å legge beslag på tidligere verk og låse det fast i et dødt samtidsuttrykk. I steden for å opphøye hennes utvalgte maleri baksnakker hun maleriet gjennom å legge filtre som å vise blitslyset fra kameraet. Hun ribber det for intimitet og gjøre det mer hverdagslig.
Når jeg sier det hverdagslige tenker jeg på gjenkjennelsen av å ta frem et eldre fotografi som har fått skader av å ligge i sollys eller fått en reagerende syre på seg. Man reagerer på samme måte, nemlig å fokusere på det egentlige bildet og irritere seg over skadene.
Denne effekten gir en distansering av motivet og et fokus på det abstrakte. Dette gir Slaattelid en følelse av makt over Hertervig. Men da Lars Hertervig er så dyktig i sitt fag og maleriet utgangspunkt så sterkt, holdes interessen allikevel oppe.
Ved å ta utsnitt av maleriet, forstørre det, til og fotografere og vise bildet som et fargenegativ, faller det perfekt inn i oppskriften om å lage kunst.
Salvador Dali var en av de første som laget kunststykker bygget på tidligere kunst. Forskjellen er at han allikevel gjorde det på en levende måte og tilpasset det med sitt eget verk.
Det er et av kunststykkene til Slaattelid som fanget min interesse. Det var et fotografi som viser baksiden av Skogtjern. Det dokumenterer en tid fra da bilder fikk stempler, lik et pass, for å vise fra hvilke utstillinger det hadde hengt. Dette blir ikke gjort lenger.
Man fikk også en følelse av lukten fra det mørknede eiketreverket av en blindramme og et glimt inn i fortiden. Men, også her brukes et tidstypisk knep; det er blåst opp i et u-intim format og den kalde hinnen av glass stanser fornemmelsen av det nostalgiske.
Det er også hengt opp plansjer med dagboksitater fra hans nærmeste venner, hvor sitater om hans sinnstilstand beskrives. Dette utvalget av sitater er nok hengt opp for å rettferdiggjøre Slaattelids fokus på hans sinnsforstyrrelser.
Dette blir vist ved at et foto er tatt av maleriet, på en måte som viser blitsen så tydelig at det tar hele oppmerksomheten. En profesjonell fotograf ville kalt dette dårlig håndverk.
Gjennom Slaattelids forpliktelser til det tidstypiske, klarer hun, og Nasjonalgalleriet, å henge med i bølgen av utstillinger ved navn dialoger,fragmenterog øyeblikk. Dette er tilfredstillende i sammenligningen av samtidsmuseene rundt om i verden. I motsetning til Dali, jeg tror ikke Slaattelid kommer til å henge igjen i historien.
Jeg tror Slaattelid gjorde en feil ved å ta utgangspunkt i en altfor stor maler. Det eneste jeg sitter igjen med er lysten til å gå opp i andre etasje og se orginalen. Der henger et mesterverk hvor man ikke savner noe eller forstyrres av noe.
<h5>I 2000 ble Slaattelid tildelt Carnegie Art Award som er den mest prestisjefylte prisen i nordisk kunst. Hun har allerede hatt en rekke separatutstillinger i Norge, og har det siste året også stilt ut på anerkjente gallerier både i Stockholm og Helsinki.</h5>
FØLG DISKUSJONEN HER :
http://foto.no/cgi-bin/diskusjon/lesTraadHier.cgi?id=105370
Helene Knoop har også anmeldt Vibeke Tanberg
http://foto.no/cgi-bin/nyheter/visNyhetPrint.cgi?id=2218
