Kringkastingsorkesteret (KORK) åpnet begivenheten, lørdag 31 august, med å holde konsert med kjente verker av bl. a. Grieg og Sibelius. Et åpent publikumsfrieri i et konsertlokale helt utenom det vanlige.
NRK sjefen John G. Bernander, stod for talen og den offisielle åpningen av fotoutstillingen. Akkompagnert av Turid Birkeland, ble fotografene hedret, og den største takken gikk til Kirsten Thorseth Poppe, som har dratt i land dette kjempearrangementet.
Spenningen knytter seg selvfølgelig til bildene. Utgangspunktet for dette arrangementet er særdeles interessant. Hver fotograf skulle ta et bilde av hver sin musiker i orkesteret. Det er ikke til å komme ifra at det er forbundet med stor prestisje å få delta i dette prosjektet.
Derfor bør det også være lov til å forvente det ypperste innen norsk fotografi. La det væe sagt med en gang: Man kan ikke like alt. Individuell smak og formsans vil trekke frem forskjellige "Best Work" priser. Det unike med denne utstillingen er at man virkelig kan sammenligne fotografenes arbeider opp mot hverandre. Det ligger i konseptets natur. Og smakløs er den som ikke finner sine favoritter her. Men utstillingen viser også med all tydelighet, hvilke fotografer som kanskje er blitt blaserte og tar litt lett på oppgaven.
Nå er det slik at ingen tjener noen penger på dette. Alt overskudd går til støtte for KORK. Dermed blir det også snakk om veldedighet fra fotografenes side. (Greit å ha i bakhodet.) Likevel bør man ikke jobbe på lavgir i denne sammenhengen. Da ville det vært mye mer verdig å avstå fra å delta.
Tilbake i utstillingslokalene på Bjørvika, så er det et imponerende format og presentasjon som møter en. En gjennomført helhetlig opplevelse. Utstillingen har det meste. Fra det ypperste til det begredelige. Som nevnt innledningshvis, må en ta utgangspunkt i sin egen smak. Du finner det du liker. En sanselig og musikalsk opplevelse i lokaler som etter dette burde vært verneverdig som utstillingsarena.
Å se på de enkelte arbeidene er en nytelse. Det er luft og rom, og det tar aldri slutt. Man går frem og tilbake. Nyter og irriterer seg om hverandre. Øyet kan bli både stort og vått. Det er en herlig seanse. Så glad man egentlig er i fotografiets uttryksform.
Manipulering er blitt en akseptert del av bildet. Det slår en hvor mange som gjør dette. Men det kreves et håndverk som fungerer. I så måte vil jeg trekke frem Petter Berg sitt bilde av dirigenten. Nettopp slik fungerer det, et godt gjennomarbeidet manipulert bilde.
Det er et møte med teknikker og bildestiler. En drar kjensel på stilen til mange fotografer. For noen et godt innarbeidet uttrykk. Og her ligger både suksess og fallhøyde nært opptil hverandre. Synd å se at noen tryner skikkelig, mens andre holder verdigheten oppe. Nå er ikke modellene de mest trente foran kameraet, men du verden for en utfordring det må være. Noen velger å ribbe vekk all staffasje til fordel for mennesket bak instrumentet. For noen fungerer det. For andre ikke. Her ligger også noen fotografer begravet….
Utstillingen handler om fotograferingsøyeblikk hvor mye skal stemme. Idè og kjemi bør ikke ligge så langt fra hverandre.
Det mest provoserende bilde står Bård Ek for. Et "triangeldrama" mellom fotograf, musiker Svein Christiansen og JGB. En klar undertone av et politisk budskap, men kanskje også såpass konstruert at troverdigheten drukner litt.
Favorittene finnes, på lik linje med skuffelsene. Det siste først; Morten Krogvold presenterer et makkverk av et bilde. Mulig inspirert av Yann Arthus Bertrand, så vil han opp i fugleperspektiv. Synd da at modellen trykkes ned i en rød plastduk, uten verken spenst eller dramatikk. Jeg ser at formatet helt klart har en visuell mening, men det blir ikke noe ut av det. Ikke er det et portrett. Ikke er det innhold. Ikke er det et øyeblikk. Ikke er det skarpt, når det helst burde vært det. Jeg håper og tror at Morten tåler denne kritikken. Han har bedre og by på.
Nekrologer kunne vært skrevet om flere fotografer. Lar det være. Se heller utstillingen selv.
Velg heller dine egne favoritter som har løst oppgaven best.
Her er mine: Christian Houge, Alexander Nordahl, GB Allesandri, Bjørn Opsahl, Rolf M. Aagard.
Hvorfor? Fordi det er bilder med lyd og musikk!
Hedersomtale går også til Pål Rødahl og Hallvard Brein.
Tekst og foto: Tom Ståle Engebretsen
NRK sjefen John G. Bernander, stod for talen og den offisielle åpningen av fotoutstillingen. Akkompagnert av Turid Birkeland, ble fotografene hedret, og den største takken gikk til Kirsten Thorseth Poppe, som har dratt i land dette kjempearrangementet.
Spenningen knytter seg selvfølgelig til bildene. Utgangspunktet for dette arrangementet er særdeles interessant. Hver fotograf skulle ta et bilde av hver sin musiker i orkesteret. Det er ikke til å komme ifra at det er forbundet med stor prestisje å få delta i dette prosjektet.
Derfor bør det også være lov til å forvente det ypperste innen norsk fotografi. La det væe sagt med en gang: Man kan ikke like alt. Individuell smak og formsans vil trekke frem forskjellige "Best Work" priser. Det unike med denne utstillingen er at man virkelig kan sammenligne fotografenes arbeider opp mot hverandre. Det ligger i konseptets natur. Og smakløs er den som ikke finner sine favoritter her. Men utstillingen viser også med all tydelighet, hvilke fotografer som kanskje er blitt blaserte og tar litt lett på oppgaven.
Nå er det slik at ingen tjener noen penger på dette. Alt overskudd går til støtte for KORK. Dermed blir det også snakk om veldedighet fra fotografenes side. (Greit å ha i bakhodet.) Likevel bør man ikke jobbe på lavgir i denne sammenhengen. Da ville det vært mye mer verdig å avstå fra å delta.
Tilbake i utstillingslokalene på Bjørvika, så er det et imponerende format og presentasjon som møter en. En gjennomført helhetlig opplevelse. Utstillingen har det meste. Fra det ypperste til det begredelige. Som nevnt innledningshvis, må en ta utgangspunkt i sin egen smak. Du finner det du liker. En sanselig og musikalsk opplevelse i lokaler som etter dette burde vært verneverdig som utstillingsarena.
Å se på de enkelte arbeidene er en nytelse. Det er luft og rom, og det tar aldri slutt. Man går frem og tilbake. Nyter og irriterer seg om hverandre. Øyet kan bli både stort og vått. Det er en herlig seanse. Så glad man egentlig er i fotografiets uttryksform.
Manipulering er blitt en akseptert del av bildet. Det slår en hvor mange som gjør dette. Men det kreves et håndverk som fungerer. I så måte vil jeg trekke frem Petter Berg sitt bilde av dirigenten. Nettopp slik fungerer det, et godt gjennomarbeidet manipulert bilde.
Det er et møte med teknikker og bildestiler. En drar kjensel på stilen til mange fotografer. For noen et godt innarbeidet uttrykk. Og her ligger både suksess og fallhøyde nært opptil hverandre. Synd å se at noen tryner skikkelig, mens andre holder verdigheten oppe. Nå er ikke modellene de mest trente foran kameraet, men du verden for en utfordring det må være. Noen velger å ribbe vekk all staffasje til fordel for mennesket bak instrumentet. For noen fungerer det. For andre ikke. Her ligger også noen fotografer begravet….
Utstillingen handler om fotograferingsøyeblikk hvor mye skal stemme. Idè og kjemi bør ikke ligge så langt fra hverandre.
Det mest provoserende bilde står Bård Ek for. Et "triangeldrama" mellom fotograf, musiker Svein Christiansen og JGB. En klar undertone av et politisk budskap, men kanskje også såpass konstruert at troverdigheten drukner litt.
Favorittene finnes, på lik linje med skuffelsene. Det siste først; Morten Krogvold presenterer et makkverk av et bilde. Mulig inspirert av Yann Arthus Bertrand, så vil han opp i fugleperspektiv. Synd da at modellen trykkes ned i en rød plastduk, uten verken spenst eller dramatikk. Jeg ser at formatet helt klart har en visuell mening, men det blir ikke noe ut av det. Ikke er det et portrett. Ikke er det innhold. Ikke er det et øyeblikk. Ikke er det skarpt, når det helst burde vært det. Jeg håper og tror at Morten tåler denne kritikken. Han har bedre og by på.
Nekrologer kunne vært skrevet om flere fotografer. Lar det være. Se heller utstillingen selv.
Velg heller dine egne favoritter som har løst oppgaven best.
Her er mine: Christian Houge, Alexander Nordahl, GB Allesandri, Bjørn Opsahl, Rolf M. Aagard.
Hvorfor? Fordi det er bilder med lyd og musikk!
Hedersomtale går også til Pål Rødahl og Hallvard Brein.
Tekst og foto: Tom Ståle Engebretsen
