Asle Svarverud bør være kjent for de fleste med interesse for sort-hvitt naturbilder.
Han holder nå en utstilling i Fotografiens Hus.
Det første som slår en når man kommer inn er omfanget. Hele 30 bilder er utstilt.
Det er heller ingen tvil om at vi har med en særdeles dyktig kopist å gjøre. Asle presenterer oss et meget grundig håndverk fra mørkerommet.
Nå har det aldri vært meningen å finne noe nytt i Asle`s bilder. De forholder seg klassisk og konservative. Fra Østlandet til Lofoten. Det er temperatur i bildene, men først og fremst fordi naturen vår er hardfør. Bildene klarer ikke å formidle en overvinnelse av naturen. Fotografen har beveget seg i et tøfft landskap og det ser så enkelt ut. Men det må ligge et slit bak det å ferdes til mange av de forskjellige standpunktene. Jeg skulle nokt likt å sett litt mer av "slitet" i bildene. Men Asle er en sindig og sympatisk fyr, som tar det med ro. Og dette formidler han utmerket.
Det blir nesten litt klisje-aktig, men i positiv forstand.
Det hele kulminerer allikevel i en teknisk perfeksjon til det kjedsommelige.
Det blir for mange bilder å forholde seg til. Roen og tidløsheten er det som fungerer på enkeltbildene. Da bør også totalinntrykket være en ro. Slik blir det ikke. Øyet fester seg ved et bilde, men mangler luft for å se neste. Dermed blir det en slitsom affære å sette seg inn i det bildene egentlig formidler.
Litt smak og behag, men jeg synes bildene fra Lofoten er de som fungerer best. Ser gjerne de engang til, slik de ble presentert på Albin Upp tidligere i år.
Utstillingen i Fotografiens Hus varer frem til 4 desember.
Han holder nå en utstilling i Fotografiens Hus.
Det første som slår en når man kommer inn er omfanget. Hele 30 bilder er utstilt.
Det er heller ingen tvil om at vi har med en særdeles dyktig kopist å gjøre. Asle presenterer oss et meget grundig håndverk fra mørkerommet.
Nå har det aldri vært meningen å finne noe nytt i Asle`s bilder. De forholder seg klassisk og konservative. Fra Østlandet til Lofoten. Det er temperatur i bildene, men først og fremst fordi naturen vår er hardfør. Bildene klarer ikke å formidle en overvinnelse av naturen. Fotografen har beveget seg i et tøfft landskap og det ser så enkelt ut. Men det må ligge et slit bak det å ferdes til mange av de forskjellige standpunktene. Jeg skulle nokt likt å sett litt mer av "slitet" i bildene. Men Asle er en sindig og sympatisk fyr, som tar det med ro. Og dette formidler han utmerket.
Det blir nesten litt klisje-aktig, men i positiv forstand.
Det hele kulminerer allikevel i en teknisk perfeksjon til det kjedsommelige.
Det blir for mange bilder å forholde seg til. Roen og tidløsheten er det som fungerer på enkeltbildene. Da bør også totalinntrykket være en ro. Slik blir det ikke. Øyet fester seg ved et bilde, men mangler luft for å se neste. Dermed blir det en slitsom affære å sette seg inn i det bildene egentlig formidler.
Litt smak og behag, men jeg synes bildene fra Lofoten er de som fungerer best. Ser gjerne de engang til, slik de ble presentert på Albin Upp tidligere i år.
Utstillingen i Fotografiens Hus varer frem til 4 desember.