<B>Høstutstillingen</B>, en utstilling som er elsket og hatet av mange, og som gjør sitt beste for å provosere. Det i seg selv er ikke en negativ ting, men tidvis kan det virke som om kvalitet, presentasjon og budskap blir lidende under en sterk fasinasjon for særhet og uforståelighet.
Jeg tok turen for å ta de mange fotoarbeidene i nærmere øyesyn som i år er representert av hele 29 innleverte arbeider. 29 er et godt tall, og det skulle vært naturlig at dette tallet i tillegg representerte antall interessante og visuelt sterke arbeider. Beklageligvis var ikke dette tilfellet, og arbeidene strakk seg heller over ett bredt spekter fra meget bra til elendig.
Ved flere tilfeller så holdt det ikke bare med titler på arbeidene. Fotografi kan jo tolkes i det vide og det brede på samme linje som et maleri, men det blir mer vrient jo mer figurativt og fortellende det er. I tillegg må det også være noe ved et fotografi, som ved all kunst, som fanger ens interesse, som gjør det unikt og da som en naturlig reaksjon får deg til å stoppe og virkelig se.
<B>Benzad Farazollahi</B> stiller ut to arbeider: «red stick- red sock» og «Ballons in Kabul». Krig og elendighet er uten tvil inspirasjonen, og dette kunne lett blitt gripende arbeider hadde man fått en forklaring, en historie til bildene. Uten det blir det som å se nyhetene uten lyd, og det blir verken interessant eller urovekkende uten noe som helst informasjon. En annen metode ville vært mere kreativitet bak komposisjon og lyssetting, men også dette ble mangelfullt.
Ved andre arbeider ville ikke engang en tekst reddet inntrykket og irritasjonen over bortkastet tid var komplett. En følte seg faktisk til slutt lettere uintelligent, for man maktet ikke å se en dypere mening eller finne noe håndfast som kunne gi arbeidet kvalitet og styrke. <B>Kjetil Kausland</B>, <B>Agnes Kristin Johnsen</B> og <B>Tori Wraines</B> var sterke eksempler på dette. Blodig nærbilder av boksere, kvinnekropp med bjørnehodet på en moped og et gustent nærbilde av en operert pupp bar ikke på et budskap man ville etterforske nærmere.
Til min store glede var det noen lyspunkter på min lange vandring gjennom video med runking, merkelige tulipaner og myke makrellbokser en mandags formiddag. <B>Camilla French</B> stiller med et meget sterkt arbeid som omhandler livskvalitet. «Superstar» er tittelen, og viser en multi handikappet jente liggende på en sofa. Hennes livsglade øyne i et frossent ansikt bergtar beskueren, og en klarer ikke helt se bort med det første. Følelser blir vekket, og virkelighetens urettferdighet og brutalitet er et faktum.
<B>Geir Egil Bergjord</B> sine verker legger en også merke til, «Volksbühre, Berlin» og «Tour Eiffel, Paris.» I begge fotografiene ser en ut av et vindu, hvor det ene bildet går i grønt og det andre i rødt. Komplementære farger mot hverandre, og tonespekteret og overgangene er rett og slett deilige. Bildene oser av mystikk, og nysgjerrigheten pirres. Det er ikke sikkert en finner svar, men nytelsen av fotografiene er nok i seg selv.
<B>Øystein Dahlstrøm</B> er også en som bergtar deg med sine presise og komposisjonsmessig mesterlige fotografier av arkitektur. Tankene blir til ord som enormt, kolossalt, massivt, tungt, hardt og grått, og som menneske føler en seg liten. Fotografiene er rett og slett altoppslukende, og avslutter man utstillingen der, blir det allikevel med glede i hjertet.
<B>Trine Rasch-Olsen</B>
http://www.billedkunst.no/hostutstillingen/
Jeg tok turen for å ta de mange fotoarbeidene i nærmere øyesyn som i år er representert av hele 29 innleverte arbeider. 29 er et godt tall, og det skulle vært naturlig at dette tallet i tillegg representerte antall interessante og visuelt sterke arbeider. Beklageligvis var ikke dette tilfellet, og arbeidene strakk seg heller over ett bredt spekter fra meget bra til elendig.
Ved flere tilfeller så holdt det ikke bare med titler på arbeidene. Fotografi kan jo tolkes i det vide og det brede på samme linje som et maleri, men det blir mer vrient jo mer figurativt og fortellende det er. I tillegg må det også være noe ved et fotografi, som ved all kunst, som fanger ens interesse, som gjør det unikt og da som en naturlig reaksjon får deg til å stoppe og virkelig se.
<B>Benzad Farazollahi</B> stiller ut to arbeider: «red stick- red sock» og «Ballons in Kabul». Krig og elendighet er uten tvil inspirasjonen, og dette kunne lett blitt gripende arbeider hadde man fått en forklaring, en historie til bildene. Uten det blir det som å se nyhetene uten lyd, og det blir verken interessant eller urovekkende uten noe som helst informasjon. En annen metode ville vært mere kreativitet bak komposisjon og lyssetting, men også dette ble mangelfullt.
Ved andre arbeider ville ikke engang en tekst reddet inntrykket og irritasjonen over bortkastet tid var komplett. En følte seg faktisk til slutt lettere uintelligent, for man maktet ikke å se en dypere mening eller finne noe håndfast som kunne gi arbeidet kvalitet og styrke. <B>Kjetil Kausland</B>, <B>Agnes Kristin Johnsen</B> og <B>Tori Wraines</B> var sterke eksempler på dette. Blodig nærbilder av boksere, kvinnekropp med bjørnehodet på en moped og et gustent nærbilde av en operert pupp bar ikke på et budskap man ville etterforske nærmere.
Til min store glede var det noen lyspunkter på min lange vandring gjennom video med runking, merkelige tulipaner og myke makrellbokser en mandags formiddag. <B>Camilla French</B> stiller med et meget sterkt arbeid som omhandler livskvalitet. «Superstar» er tittelen, og viser en multi handikappet jente liggende på en sofa. Hennes livsglade øyne i et frossent ansikt bergtar beskueren, og en klarer ikke helt se bort med det første. Følelser blir vekket, og virkelighetens urettferdighet og brutalitet er et faktum.
<B>Geir Egil Bergjord</B> sine verker legger en også merke til, «Volksbühre, Berlin» og «Tour Eiffel, Paris.» I begge fotografiene ser en ut av et vindu, hvor det ene bildet går i grønt og det andre i rødt. Komplementære farger mot hverandre, og tonespekteret og overgangene er rett og slett deilige. Bildene oser av mystikk, og nysgjerrigheten pirres. Det er ikke sikkert en finner svar, men nytelsen av fotografiene er nok i seg selv.
<B>Øystein Dahlstrøm</B> er også en som bergtar deg med sine presise og komposisjonsmessig mesterlige fotografier av arkitektur. Tankene blir til ord som enormt, kolossalt, massivt, tungt, hardt og grått, og som menneske føler en seg liten. Fotografiene er rett og slett altoppslukende, og avslutter man utstillingen der, blir det allikevel med glede i hjertet.
<B>Trine Rasch-Olsen</B>
http://www.billedkunst.no/hostutstillingen/
Tour Eiffel, Paris
Geir Egil Bergjord
Superstar
Camilla French