Skrevet av Raymond A. K. EggeKomplementerende utstillinger
Sett i sammenheng med How We Are utstillingen på Tate Britain er dette en interessant og komplementerende utstilling. De har for så vidt ingenting med hverandre å gjøre. How we are er dedikert ene og alene til fotografi, mens Panic Attack! inneholder de fleste medier; maleri, skulptur, installasjon, video og performance (skjønt performancekunst er som regel utstilt i form av fotografi, eller video), og fotografi. Begge er de utstillinger som står stødig på egne ben. Det som derimot gjør det interessant å se de i sammenheng er at det skjer noe med både kunst og fotografi i løpet av syttitallet. Grensene mellom disse to leirene brytes ned og males over eller kommer ut av fokus. Dette er et aspekt som ikke er synliggjort hos Tate Britain, men nettopp denne overgangsperioden, også kalt skiftet fra moderne til postmoderne, er behandlet hos Barbican i sommer.
Akademisk punk
Det er mye fotografi i denne utstillingen. Den starter med Jamie Reids kollage brukt på coveret til Sex Pistols singelen God Save The Queen fra 1977. Det fortsetter med et rom tilegnet Victor Burgins foto-tekst verk fra 1976-77. Det å starte en utstilling som påpeker Punk med en tung akademiker som Victor Burgin kan, i hvert fall for anmelderen, virke noe merkelig. Men det er i dag Burgin er denne fransksiterende akademikeren som til tider snakker og skriver unødvendig krunglete. På slutten av syttitallet var han en av rebellene inne kunsten, og satte dagsorden. På samme måte som rock i dag ikke ville vært det samme uten Ramones og The Clash.
Videre er det en annen fotokonseptualist; John Stezaker som får fortsette, med noen små men flotte postkortkollager. Små og enkle inngrep forandrer totalt den forståelsen vi har av bildet, og dets funksjon. Fra å være et tradisjonelt bevis man sender hjem på at man faktisk har vært et sted, blir postkortene fra Piccadilly Circus, forvandlet til fantasisteder, kanskje nærmere det stedet vi først forestilte oss, før vi reiste på ferie.
Politisk representasjon eller representasjonens politikk
Andre som jobbet med fotomontasje i samme periode var Barbara Kruger. Disse bildene har et mye klarere politisk ståsted og uttrykk. Veldig lite er overlatt til fantasien. Krugers bilder er som en; med det onde skal det onde forkjempes doktrine i sort hvitt med rød innramning. Ser vi disse i forhold til Burgins sorthvitt fotografier med tekst blir det klart at det finnes et skille mellom praksiser og utgangspunkt. Burgin sammen med Stezaker er opptatt av hvilken politikk som ligger bak forskjellige former for representasjon, mens Kruger er opptatt av å representere en politikk; sin politikk.
Punkens politikk er ikke alltid like lett å få fatt på. Det kan handle like mye om opprør for opprørets del, som det kan handle om å gjøre opprør mot en bestemt sak. I den sammenhengen kommer kanskje COUM Transmissions nærmest kjernen. (De er bedre kjent i dag som den industrielle musikk gruppen Throbbing Gristle.) Det som stilles ut er de etterlatte fotografiske dokumentene fra gruppens forskjellige, ofte etter datidens kunststandard, uhørte prosjekter. Gruppens eneste kvinnelige medlem Cosey Fanni Tutti, poserte for pornografiske magasiner for så å appropriere bildene tilbake som sine verk. Alt med støtte fra respektive kulturmyndigheter. Noe av samme prosjekt som Jeff Koons gjennomførte ti til femten år senere, da han giftet seg med den italienske pornostjernen Ciccolina, og laget fotoserien Made in Heaven. Begge har til grunn en ide om at publikum vil gjennomgå en renselsesprosess ved å bli utsatt for sterke og sjokkerende visuelle uttrykk etter hva samfunnets moralske grenser tilsier.
Esteter
Det er ikke bare politikk og sjokktaktikk i denne utstillingen. Den inneholder også noen av periodens sterkeste esteter. Robert Mapplethorpe, Cindy Sherman, Nan Goldin, Linder og filmskaperen Derek Jarman. Hans super-8 film Jordans Dance er en visuell perle, og bringer sammen mange av periodens tendenser til å se det vakre i det forfallende. Jarmans kamera er som en stille, men intensivt tilstedeværende kraft som trekker til seg det som filmes og trekker publikum inn i filmen. Alt i alt er dette ganske sikkert en av de viktigste og beste utstillingene for foto og for kunst i London denne sommeren. Har man sjansen så til å se den bør man ikke la den unslippe.
Raymond Alv K. Egge
London, juli 2007
Sett i sammenheng med How We Are utstillingen på Tate Britain er dette en interessant og komplementerende utstilling. De har for så vidt ingenting med hverandre å gjøre. How we are er dedikert ene og alene til fotografi, mens Panic Attack! inneholder de fleste medier; maleri, skulptur, installasjon, video og performance (skjønt performancekunst er som regel utstilt i form av fotografi, eller video), og fotografi. Begge er de utstillinger som står stødig på egne ben. Det som derimot gjør det interessant å se de i sammenheng er at det skjer noe med både kunst og fotografi i løpet av syttitallet. Grensene mellom disse to leirene brytes ned og males over eller kommer ut av fokus. Dette er et aspekt som ikke er synliggjort hos Tate Britain, men nettopp denne overgangsperioden, også kalt skiftet fra moderne til postmoderne, er behandlet hos Barbican i sommer.
Akademisk punk
Det er mye fotografi i denne utstillingen. Den starter med Jamie Reids kollage brukt på coveret til Sex Pistols singelen God Save The Queen fra 1977. Det fortsetter med et rom tilegnet Victor Burgins foto-tekst verk fra 1976-77. Det å starte en utstilling som påpeker Punk med en tung akademiker som Victor Burgin kan, i hvert fall for anmelderen, virke noe merkelig. Men det er i dag Burgin er denne fransksiterende akademikeren som til tider snakker og skriver unødvendig krunglete. På slutten av syttitallet var han en av rebellene inne kunsten, og satte dagsorden. På samme måte som rock i dag ikke ville vært det samme uten Ramones og The Clash.
Videre er det en annen fotokonseptualist; John Stezaker som får fortsette, med noen små men flotte postkortkollager. Små og enkle inngrep forandrer totalt den forståelsen vi har av bildet, og dets funksjon. Fra å være et tradisjonelt bevis man sender hjem på at man faktisk har vært et sted, blir postkortene fra Piccadilly Circus, forvandlet til fantasisteder, kanskje nærmere det stedet vi først forestilte oss, før vi reiste på ferie.
Politisk representasjon eller representasjonens politikk
Andre som jobbet med fotomontasje i samme periode var Barbara Kruger. Disse bildene har et mye klarere politisk ståsted og uttrykk. Veldig lite er overlatt til fantasien. Krugers bilder er som en; med det onde skal det onde forkjempes doktrine i sort hvitt med rød innramning. Ser vi disse i forhold til Burgins sorthvitt fotografier med tekst blir det klart at det finnes et skille mellom praksiser og utgangspunkt. Burgin sammen med Stezaker er opptatt av hvilken politikk som ligger bak forskjellige former for representasjon, mens Kruger er opptatt av å representere en politikk; sin politikk.
Punkens politikk er ikke alltid like lett å få fatt på. Det kan handle like mye om opprør for opprørets del, som det kan handle om å gjøre opprør mot en bestemt sak. I den sammenhengen kommer kanskje COUM Transmissions nærmest kjernen. (De er bedre kjent i dag som den industrielle musikk gruppen Throbbing Gristle.) Det som stilles ut er de etterlatte fotografiske dokumentene fra gruppens forskjellige, ofte etter datidens kunststandard, uhørte prosjekter. Gruppens eneste kvinnelige medlem Cosey Fanni Tutti, poserte for pornografiske magasiner for så å appropriere bildene tilbake som sine verk. Alt med støtte fra respektive kulturmyndigheter. Noe av samme prosjekt som Jeff Koons gjennomførte ti til femten år senere, da han giftet seg med den italienske pornostjernen Ciccolina, og laget fotoserien Made in Heaven. Begge har til grunn en ide om at publikum vil gjennomgå en renselsesprosess ved å bli utsatt for sterke og sjokkerende visuelle uttrykk etter hva samfunnets moralske grenser tilsier.
Esteter
Det er ikke bare politikk og sjokktaktikk i denne utstillingen. Den inneholder også noen av periodens sterkeste esteter. Robert Mapplethorpe, Cindy Sherman, Nan Goldin, Linder og filmskaperen Derek Jarman. Hans super-8 film Jordans Dance er en visuell perle, og bringer sammen mange av periodens tendenser til å se det vakre i det forfallende. Jarmans kamera er som en stille, men intensivt tilstedeværende kraft som trekker til seg det som filmes og trekker publikum inn i filmen. Alt i alt er dette ganske sikkert en av de viktigste og beste utstillingene for foto og for kunst i London denne sommeren. Har man sjansen så til å se den bør man ikke la den unslippe.
Raymond Alv K. Egge
London, juli 2007
'UK76'
Victor Burgin
'Eros VII'
John Stezaker
Jordan's Dance 11
Derek Jarman
Relaterte artikler: