Skrevet av Maria LundbergDet hender i blant at redaksjonen i foto.no får henvendelser fra ambisiøse fotostudenter som ønsker å publisere egenreklame på nettstedet. Nylig fikk jeg en henvendelse fra én, som har satt seg som mål å bli verdens beste fotograf. Han ville gjerne ha sin egen omtale av seg selv publisert hos oss, og avsluttet sin hilsen med følgende friske varsel: Så se opp for navnet NN i fremtiden!.
Et slikt budskap er friskt og modig og stort. Og jeg heier for at det må være lov å ville litt stort, også i et lite land. Norge er ofte et lite land for de som vil bli store. Ikke minst innen fotografi, som i seg selv er et nærmest anorektisk marked å skulle overleve på i forhold til andre bransjer i andre land. Og du skal ikke ha så veldig mye større vokseambisjoner, enn bittelitt over gjennomsnittet, før landet blir ekstra bitte lite. Hvor skal da troen på at det er mulig å lykkes bo, om ikke hos en selv?
Heldigvis kan noen bli store i små land. Også i Norge. Og heldigvis kan også noen fra små land bli store i den store verden. Også fra lille Norge. Til og med innen fotografi. Fotograf Espen Rasmussen er et eksempel på en sånn størrelse. I 2007 var Espen en av fotografene som fikk støtte fra Fritt Ord til sitt dokumentarprosjekt om hjemvendte flyktninger og deres overlevelsesstrategier. Under Dok09 tidligere i vår viste han bildene sine for et fullsatt auditorium på Litteraturens Hus i Oslo.
Espen Rasmussen er beskjeden på egne vegne. Jeg betviler at han i sine studentdager varslet verden om sin kommende suksess med utropstegn rundt om til redaksjonene. Det er i det hele tatt ikke mange utropstegn å spore hos Espen i det han har å fortelle om seg selv når han møter publikum. Nokså lavmælt om egne meritter er han, uten at det fremstår som kokettering i noen retning. Så trenger han heller ikke snakke bildene sine opp. De klatrer til topps helt av seg selv, og prestisjetunge premieplasseringer i World Press Photo og Picture of The Year har trillet inn som årvisse perler på den berømte snora de siste årene. Det har gjort han til en av landets mest anerkjente fotografer internasjonalt, med flest prestisjepriser blant norske fotojournalister.
Det var kanskje ikke dette Espen så for seg, den gangen han studerte fotojournalistikk på Høyskolen i Oslo i årene 1997-1999 og reiste til Helgelandskysten for å gjøre en fotodokumentar om øysamfunnet Selvær. Bildene ble til en utstilling. Og siden har det blitt flere bilder og utstillinger. Skjønt ikke fra Helgelandskysten. Da Espen begynte i VG som fotograf, gikk reisene fort sørover i stedet for nordover, og ut av landet. I løpet av de siste fem årene har den norske fotografen oppsøkt flyktninger på flere kontinenter og dokumentert livssituasjonen deres. Under dok09 viste Espen Rasmussen bilder fra blant annet Thailand, Afghanistan, Columbia, Tchad, Syria og Pakistan. Nå har han nettopp kommet hjem fra Haiti. Til høsten blir det bok, og utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Siden 2004 har han samarbeidet med Leger uten Grenser og fotografert også for dem. Siden da har han også arbeidet på fotodokumentarprosjektet som nå gjennomføres med støtte fra Fritt Ord. Støtten har i følge Espen gitt han muligheten til å intensivere arbeidet med prosjektet, som fokuserer på hjemvendte flyktninger og hvordan de takler hverdagen. Espen har valgt den andre siden av flyktningenes virkelighet og hverdag den som begynner når krigen er over og de vender hjem. De fleste krigfotografer er ute på slagmarkene og dokumenterer kampene der. Espen Rasmussen har en annen kamp som sitt tema. En kamp som ofte faller utenfor blitzlampenes regn og krigsreporternes vågemot. Når bombeflyene har drønnet fra seg, ligger kun minnene om det som var, tilbake. Ofte sammen med landminene. Der skal hjemvendte flyktninger igjen begynne å leve. Uten infrastruktur. Uten penger. Uten jobb. Uten bolig. Ofte uten den familien de engang hadde. Før krigen tok dem.
Prosjektet er krevende. Og som han selv sier det, - det er vanskelig å ikke falle for klisjéene. Å fokusere på dagliglivet heller enn døden er et utgangspunkt som styrer unna det lettvinte og ofte tabloide frieriet. Mye død er det ikke i Espens bilder, men til gjengjeld er det en god del forferdelse. For det gjør noe med mennesker at de har overlevd en krig. Eller tre. Eller fem. Samtidig er det enkeltmenneskets vilje til å overleve for å leve som fester seg, når jeg ser bildene i Espens prosjekt. At det er mulig å jobbe for drømmen om det som skal bli, når alt som var er forsvunnet, er nesten ikke til å forstå. Men gjennom sitt prosjekt viser Espen Rasmussen oss at det er håp for noen av de i alt rundt 26 millioner flyktningene fordelt på 150 land i verden i dag. Noen av dem får muligheten til å vende hjem for å etablere et nytt liv etter å ha flyktet fra krig. Noen av dem griper denne muligheten med livsbegjær. Det er dette begjæret for det nye livet som først og fremst fester seg for meg, i Espens fotografier.
Espen er ingen lidelsesjeger, men sier selv han er fullt klar over at dette er den kvasse og vanskelige eggen han som dokumentarist balanserer på: Han vil ikke dyrke lidelsen, men likefullt er det lidelsen som ofte griper og er blikkfanget. Den uhyrlige lidelsen. Samtidig er det jo levegleden han vil fortelle noe om. Den energien som får folk til å fortsette når alt har fått en ende. Flere av reportasjene og bildene til Espen Rasmussen som inngår i dette prosjektet, har vunnet priser. Dette er et bevisst valg fra fotografens side. For som han sier det, - en prisbelønnet reportasje gjør bildene mer etterspurte, og gjør at de betaler seg bedre. Det betyr også at flere får sett bildene, og til syvende og sist er det jo det som er målet. At folk skal få se.
Han kombinerer bilder med folks livshistorier, og jobber med både bilder og intervjuer. Turene har ofte en varighet på 2-3 uker, og skjer ofte i samarbeid med frivillige organisasjoner eller med tolk på egenhånd.
Heldigvis kan også noen fra små land bli store i den store verden. Heldigvis er noen modige og tenker og ser større enn seg selv. Heldigvis kan de på den måten bidra til at verden utenfor kommer oss litt nærmere, blir litt mindre, og gjør at andres fortellinger fortoner seg som innen en radius som gjør at vi makter å engasjere oss. Vi er langt fra den norske dikteren Arnulf Øverlands ord når vi i vårt daglige navleloliv tåler mer enn inderlig vel all den urett og lidelse som ikke rammer oss selv. At det finnes fotografer som Espen, som med sine bilder kan røske oss ut av vårt tidsklemte hjemmefokus, og minne oss på at vi er samtidige med andre mennesker som lever sine liv andre steder, det er så uendelig viktig. Derfor er prosjektet til Espen viktig.
Espen Rasmussen ønsker at bildene hans skal ha en betydning. Han vil at de skal gjøre en forskjell. Dermed tar han stilling, og våger å både kontekstualisere og problematisere fenomenet etikk som noe som angår hans arbeid som fotografi i felten. Når og hva fotograferer han? Når legger han kameraet bort og velger å heller snakke med menneskene han møter, som et medmenneske? Han sier selv at denne dimensjonen følger han i hans prosess. Espen tør å ta etikken i det han gjør, på alvor, ut fra der han står. Det gjør om mulig bildene hans enda større, og viktige.
Espens fotografier er like mye kunst som de er fotojournalistikk. Når de for meg virkelig bidrar til å gjøre en forskjell, er det nettopp fusjonen av stort fotografi og profesjonell journalistikk de representerer. Formidlingen av et budskap er utgangspunktet, ikke bildet i seg selv. Samtidig leverer Espen fotografi som står som helt selvstendige abeider, uavhengige av underteksten. Det er nok av fotokunstnere som forholder seg til etikk som en uvedkommende, teoretisk størrelse når de snakker om egen praksis, også når de viser bilder av faktiske ruiner, tragedier og skjebner på en gallerivegg. Da er prosjektet snublende nært Narcissus og det berømte speilbildet. Espen Rasmussens evne til å problematisere det han fotograferer - og det han ikke fotograferer, blir dermed kanskje den største forskjellen som gjør en forskjell, og et utgangspunkt for bilder som har betydning. Og som samtidig er stor fotokunst.
Mer om Espen Rasmussen:
http://www.espenrasmussen.com/
http://www.lightstalkers.org/espen_rasmusen
Et slikt budskap er friskt og modig og stort. Og jeg heier for at det må være lov å ville litt stort, også i et lite land. Norge er ofte et lite land for de som vil bli store. Ikke minst innen fotografi, som i seg selv er et nærmest anorektisk marked å skulle overleve på i forhold til andre bransjer i andre land. Og du skal ikke ha så veldig mye større vokseambisjoner, enn bittelitt over gjennomsnittet, før landet blir ekstra bitte lite. Hvor skal da troen på at det er mulig å lykkes bo, om ikke hos en selv?
Heldigvis kan noen bli store i små land. Også i Norge. Og heldigvis kan også noen fra små land bli store i den store verden. Også fra lille Norge. Til og med innen fotografi. Fotograf Espen Rasmussen er et eksempel på en sånn størrelse. I 2007 var Espen en av fotografene som fikk støtte fra Fritt Ord til sitt dokumentarprosjekt om hjemvendte flyktninger og deres overlevelsesstrategier. Under Dok09 tidligere i vår viste han bildene sine for et fullsatt auditorium på Litteraturens Hus i Oslo.
Espen Rasmussen er beskjeden på egne vegne. Jeg betviler at han i sine studentdager varslet verden om sin kommende suksess med utropstegn rundt om til redaksjonene. Det er i det hele tatt ikke mange utropstegn å spore hos Espen i det han har å fortelle om seg selv når han møter publikum. Nokså lavmælt om egne meritter er han, uten at det fremstår som kokettering i noen retning. Så trenger han heller ikke snakke bildene sine opp. De klatrer til topps helt av seg selv, og prestisjetunge premieplasseringer i World Press Photo og Picture of The Year har trillet inn som årvisse perler på den berømte snora de siste årene. Det har gjort han til en av landets mest anerkjente fotografer internasjonalt, med flest prestisjepriser blant norske fotojournalister.
Det var kanskje ikke dette Espen så for seg, den gangen han studerte fotojournalistikk på Høyskolen i Oslo i årene 1997-1999 og reiste til Helgelandskysten for å gjøre en fotodokumentar om øysamfunnet Selvær. Bildene ble til en utstilling. Og siden har det blitt flere bilder og utstillinger. Skjønt ikke fra Helgelandskysten. Da Espen begynte i VG som fotograf, gikk reisene fort sørover i stedet for nordover, og ut av landet. I løpet av de siste fem årene har den norske fotografen oppsøkt flyktninger på flere kontinenter og dokumentert livssituasjonen deres. Under dok09 viste Espen Rasmussen bilder fra blant annet Thailand, Afghanistan, Columbia, Tchad, Syria og Pakistan. Nå har han nettopp kommet hjem fra Haiti. Til høsten blir det bok, og utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Siden 2004 har han samarbeidet med Leger uten Grenser og fotografert også for dem. Siden da har han også arbeidet på fotodokumentarprosjektet som nå gjennomføres med støtte fra Fritt Ord. Støtten har i følge Espen gitt han muligheten til å intensivere arbeidet med prosjektet, som fokuserer på hjemvendte flyktninger og hvordan de takler hverdagen. Espen har valgt den andre siden av flyktningenes virkelighet og hverdag den som begynner når krigen er over og de vender hjem. De fleste krigfotografer er ute på slagmarkene og dokumenterer kampene der. Espen Rasmussen har en annen kamp som sitt tema. En kamp som ofte faller utenfor blitzlampenes regn og krigsreporternes vågemot. Når bombeflyene har drønnet fra seg, ligger kun minnene om det som var, tilbake. Ofte sammen med landminene. Der skal hjemvendte flyktninger igjen begynne å leve. Uten infrastruktur. Uten penger. Uten jobb. Uten bolig. Ofte uten den familien de engang hadde. Før krigen tok dem.
Prosjektet er krevende. Og som han selv sier det, - det er vanskelig å ikke falle for klisjéene. Å fokusere på dagliglivet heller enn døden er et utgangspunkt som styrer unna det lettvinte og ofte tabloide frieriet. Mye død er det ikke i Espens bilder, men til gjengjeld er det en god del forferdelse. For det gjør noe med mennesker at de har overlevd en krig. Eller tre. Eller fem. Samtidig er det enkeltmenneskets vilje til å overleve for å leve som fester seg, når jeg ser bildene i Espens prosjekt. At det er mulig å jobbe for drømmen om det som skal bli, når alt som var er forsvunnet, er nesten ikke til å forstå. Men gjennom sitt prosjekt viser Espen Rasmussen oss at det er håp for noen av de i alt rundt 26 millioner flyktningene fordelt på 150 land i verden i dag. Noen av dem får muligheten til å vende hjem for å etablere et nytt liv etter å ha flyktet fra krig. Noen av dem griper denne muligheten med livsbegjær. Det er dette begjæret for det nye livet som først og fremst fester seg for meg, i Espens fotografier.
Espen er ingen lidelsesjeger, men sier selv han er fullt klar over at dette er den kvasse og vanskelige eggen han som dokumentarist balanserer på: Han vil ikke dyrke lidelsen, men likefullt er det lidelsen som ofte griper og er blikkfanget. Den uhyrlige lidelsen. Samtidig er det jo levegleden han vil fortelle noe om. Den energien som får folk til å fortsette når alt har fått en ende. Flere av reportasjene og bildene til Espen Rasmussen som inngår i dette prosjektet, har vunnet priser. Dette er et bevisst valg fra fotografens side. For som han sier det, - en prisbelønnet reportasje gjør bildene mer etterspurte, og gjør at de betaler seg bedre. Det betyr også at flere får sett bildene, og til syvende og sist er det jo det som er målet. At folk skal få se.
Han kombinerer bilder med folks livshistorier, og jobber med både bilder og intervjuer. Turene har ofte en varighet på 2-3 uker, og skjer ofte i samarbeid med frivillige organisasjoner eller med tolk på egenhånd.
Heldigvis kan også noen fra små land bli store i den store verden. Heldigvis er noen modige og tenker og ser større enn seg selv. Heldigvis kan de på den måten bidra til at verden utenfor kommer oss litt nærmere, blir litt mindre, og gjør at andres fortellinger fortoner seg som innen en radius som gjør at vi makter å engasjere oss. Vi er langt fra den norske dikteren Arnulf Øverlands ord når vi i vårt daglige navleloliv tåler mer enn inderlig vel all den urett og lidelse som ikke rammer oss selv. At det finnes fotografer som Espen, som med sine bilder kan røske oss ut av vårt tidsklemte hjemmefokus, og minne oss på at vi er samtidige med andre mennesker som lever sine liv andre steder, det er så uendelig viktig. Derfor er prosjektet til Espen viktig.
Espen Rasmussen ønsker at bildene hans skal ha en betydning. Han vil at de skal gjøre en forskjell. Dermed tar han stilling, og våger å både kontekstualisere og problematisere fenomenet etikk som noe som angår hans arbeid som fotografi i felten. Når og hva fotograferer han? Når legger han kameraet bort og velger å heller snakke med menneskene han møter, som et medmenneske? Han sier selv at denne dimensjonen følger han i hans prosess. Espen tør å ta etikken i det han gjør, på alvor, ut fra der han står. Det gjør om mulig bildene hans enda større, og viktige.
Espens fotografier er like mye kunst som de er fotojournalistikk. Når de for meg virkelig bidrar til å gjøre en forskjell, er det nettopp fusjonen av stort fotografi og profesjonell journalistikk de representerer. Formidlingen av et budskap er utgangspunktet, ikke bildet i seg selv. Samtidig leverer Espen fotografi som står som helt selvstendige abeider, uavhengige av underteksten. Det er nok av fotokunstnere som forholder seg til etikk som en uvedkommende, teoretisk størrelse når de snakker om egen praksis, også når de viser bilder av faktiske ruiner, tragedier og skjebner på en gallerivegg. Da er prosjektet snublende nært Narcissus og det berømte speilbildet. Espen Rasmussens evne til å problematisere det han fotograferer - og det han ikke fotograferer, blir dermed kanskje den største forskjellen som gjør en forskjell, og et utgangspunkt for bilder som har betydning. Og som samtidig er stor fotokunst.
Mer om Espen Rasmussen:
http://www.espenrasmussen.com/
http://www.lightstalkers.org/espen_rasmusen
Kongo.
Espen Rasmussen.
Espen Rasmussen.
Columbia.
Espen Rasmussen.
Columbia.
Espen Rasmussen.
Georgia.
Espen Rasmussen.
Serbia.
Espen Rasmussen.
Syria.
Espen Rasmussen.
Thailand.
Espen Rasmussen.
Yemen.
Espen Rasmussen.
Afghanistan.
Espen Rasmussen.