Skrevet av Trine Rasch-OlsenTre barn ligger sammen. Bar hud, tepper og plast. En av dem har øynene åpne. Ved første øyekast ser det ut som at de slapper av. Så ser du kulehullene. Du leser at bildet er fotografert på likstua. Du ser de voksne hendene som varsomt stryker de små. Kvalmen slår til i mellomgulvet.
De hjemsøker meg
- Kom igjen! Jeg skal gi deg en privat omvisning.
Stuart Franklin leder meg ned en trapp og inn i et bunkerslignende rom. Point of No Return henger utstilt på Nordic Light fotofestival 2010. Bildene henger rett på veggen. Uten rammer. Uten forstyrrelser. All tekst er printet på vanlig hvitt kopipapir.
- Jeg klarer nesten ikke se på bildene lenger. De hjemsøker meg.
Blikket til Stuart Franklin sveiper over rommet. Han er storfornøyd med totalinntrykket. Flekkete, slitne murvegger fremhever råskapen og hjelpeløsheten i fotografiene.
Kurator
Stuart Franklin er kurator for utstillingen Point of No Return. Noorderlicht Photofestival i Nederland spurte han i utgangspunktet om å være kurator på temaet konflikt. Resten av prosjektet jobbet han seg frem til selv. Bildene er fotografert under det israelske angrepet på Gazastripen jula 2008.
- Etter å ha tilbrakt nyttårsaften 2009 i Jordan, veldig nærme konflikten i Gaza, sto valg av sted og konflikt klart for meg. Jeg ville forstå hvordan et slikt overgrep mot menneskerettighetene kunne skje.
Risikerte livet
Et ekstraordinært øyeblikk i fotografiens historie ble skapt da lokale fotografer ledet verdens avisforsider i 18 dager. I etterkant reiste Stuart Franklin til Gaza og oppsøkte alle fotografene han kunne finne.
- Det var viktig for meg å snakke med dem. Finne ut hvordan de taklet kombinasjonen av familieliv og jobb. De risikerte livet sitt for å dokumentere situasjonen.
Lang karriere
Stuart Franklin har jobbet som fotograf i over tretti år. Karrieren startet på midten av 70-tallet med nyhetsfotografering verden over. På 80-tallet begynte han å fotografere arbeidsløsheten i Storbritannia. I 1984 reiste han til Etiopia og Sudan for å dekke hungersnøden. Han ble tatt opp som fullverdig medlem i Magnum i 1989. Dette var også året han tok sitt aller mest berømte bilde: En enslig, modig student som trosser en rekke med stridsvogner på Den himmelske freds plass i Beijing.
Hermetisk lukket
Alle fotografiene i Point of No Return er tatt av lokale fotografer. I løpet av angrepet ble det satt inn et absolutt forbud mot journalistisk virksomhet. Gaza var hermetisk lukket. Ingen presse eller hjelpeorganisasjoner slapp inn. Den israelske hæren sperret internasjonal presse ute. Den journalistiske aktiviteten ble overlatt til de lokale nyhetsreporterne.
- Utstillingen viser en visuell dokumentasjon av en konflikt, samtidig som den gjenspeiler de lokale fotografenes følelser. Vi ser gjennom deres øyne.
En liten gutt står lent inn mot veggen. Øynene knipes sammen og munnen vrenger seg nedover i en halvåpen geip. Som i en intens krampegråt. Grimasen i ansiktet avslører dyp sorg og smerte. Skyggen av ansiktet skaper gjentagelse, og fortvilelsen svinner inn i mørket.
18 fotografer
Totalt møtte Stuart Franklin 18 fotografer. Intervjuene ble filmet og han fikk se mye mer arbeid enn det som tidligere var blitt publisert.
- Jeg lette etter informasjon. Hva motiverte disse modige menneskene? Hvilke utfordringer taklet de underveis?
En av de største utfordringene var å komme seg forbi kona om morgenen.
- Konene visste hvor farlig jobben deres var. Derfor tryglet de dem hver eneste dag om å ikke dra.
Sannheten må frem
- Vi trenger hjelp. Gi utstillingen så mye pressedekning som mulig. Verden må få vite hva som virkelig skjedde!
Stuart Franklin legger armen rundt skuldrene mine. Intense blå øyne gransker meg over brillekanten.
- Grunnen til at jeg lagde denne utstillingen er fordi vi trenger å forstå. Historien må frem. Sannheten må frem. Dette er fotojournalistikk på sitt beste.
Dobbel betydning
Fotografering av voldelige handlinger eksisterer det mange meninger om. Noen støtter Susan Sontag i at det allerede finnes for mange bilder av krig. At det å fotografere vold er voyeuristic(i). Andre støtter John Taylor sin høylytte protest mot den høflige stemmen pressen har utviklet. Mot sensuren av nyhetene. Publikum får selv velge hvilken side de står på. Tittelen Point of No Return er det Stuart Franklin selv som har kommet fram til. Satt i sammenheng med palestinernes historie har den dobbel betydning.
- Vi snakker her både om et folk som ikke kan returnere til landet sitt, og om et punkt man har krysset hvor konflikt nå er uunngåelig.
Rå fotojournalisme
Himmelen er dekket av lysende striper. Mennesker løper alt de kan. Vidåpne øyne. Et rakettangrep hagler over byen. Det er ingen militære i bildet, kun sivile.
- Dette er fryste øyeblikk. Rakettene hagler. Kaos herjer. Likevel stanser fotografen opp og tar bilde.
Mohammed Saber, Mahmoud Hams, Mohammed Abed, Abid Katib, Said Katib, Fadi Adwan and Ali Ali er blant de elleve fotografene bak utstillingen. Med et trent øye har de fotografert brutaliteten som herjet. Rå fotojournalisme utført under ekstremt vanskelige forhold.
Ikke bare blod
Det er ikke bare blod, vold og død som preger utstillingen. En liten jente leker i gaten med familiemedlemmer sittende rundt. Stuart Franklin har samlet en blanding fotografier som viser hverdagen. På godt og vondt. Selv under de mest forferdelige forhold finner man glimt av håp og livsgnist. To gamle damer blir gjenforent. En småbarnsfamilie lager mat over åpen ild. Det er viktig å vise helheten, ikke bare bruddstykker.
- Jeg prøvde også å finne personlige bilder hos fotografene. Bilder som viste deres eget familieliv. Jeg fant kun ett.
Konfliktfylt
Point of No Return visualiserer en konflikt. Samtidig skapte den en ny konflikt. Associated Press sitter på rettighetene til flere av bildene. Stuart Franklin skrev en forklarende, oppsummerende tekst i utstillingskatalogen som skulle publiseres i forbindelse med utstillingen på Noorderlicht Photofestival. AP mente at Franklins tekst var for politisk og krevde at den ble endret. Begrunnelsen var at AP som bildebyrå ønsker å framstå som politisk nøytralt. Svaret fra Franklin og Noorderlicht var nei. Det endte med at de trakk utstillingskatalogen. Da den samme utstillingen skulle vises på Nordic Light nektet AP at bilder signert deres fotografer skulle vises i utstillingen. Som kjent valgte Nordic Light og Stuart Franklin å trosse dette.
- En helt unødvenig reaksjon fra AP som har skadet deres posisjon mer enn den har hjulpet. Hvem enn de er.
- Føler du at AP knebler ytringsfriheten?
- Absolutt. Ikke bare det, avgjørelsen deres er hårreisende. Tydelig politisk motivert selv om de insisterer på en objektiv balansegang. Kanskje de skulle lest FN sin rapport om angrepet? Eller rapporten til det medisinske tidsskriftet The Lancet? Min lille tekst er betraktelig mildere og betydelig mindre kritisk.(ii)
Jeg lukker øynene. Bildene blir for sterke. Sannheten blir for brutal. Ødeleggelse og fortvilelse etser seg inn i minnet. Empatien sprenger på i brystet. Svimmel småløper jeg opp trappene. Hensikten bak utstillingen er oppnådd. Rett eller galt er irrelevant. Ingenting unnskylder drap av uskyldige små barn.
Sperret inne
Hele salen i Caroline kino og konferansesenter sitter fastfrosset. Sammen med Stuart Franklin holder legen Mats Gilbert et gripende foredrag om Gaza. Nå har han satt på et slideshow av bilder akkompagnert av autentiske lydopptak fra angrepet. En gutt ligger død på operasjonsbordet. Hele underkroppen er revet i to. I bakgrunnen hører vi bomber som sprenger, mennesker som gråter og iltre stemmer. Effekten av bilder med lyd er enorm.
- Disse menneskene kommer seg ikke unna! Mats Gilbert er frustrert.
- De har ikke lov til å forlate landet. De er sperret inne. Angrepet på Gaza handler ikke om rett eller galt. Det handler om grove brudd på menneskerettigheter og ytringsfrihet.
På sykehuset i Gaza møtte Mats Gilbert mange ofre. Kollegaene hans opplevde å miste familiemedlemmer, men stilte likevel på jobb dagen etter. Det var ikke tid eller rom for sorg. Mats Gilbert gjenforteller ordene fra en fortvilet far som nettopp har mistet sønnen sin.
- Vi har ingen menneskerettigheter. Alt er tatt i fra oss.
(i)Voyeuristic = An obsessive observer of sordid or sensational subjects
(ii)Nordic Light valgte å vise hele utstillingen sammen med teksten til Stuart Franklin. Reaksjonen til AP og konsekvensene dette får, gjenstår å se.
Se alle bildene fra "Point of No Return": Noorderlicht Photofestival - Point of No Return/
Stuart Franklin
Nordic Light
De hjemsøker meg
- Kom igjen! Jeg skal gi deg en privat omvisning.
Stuart Franklin leder meg ned en trapp og inn i et bunkerslignende rom. Point of No Return henger utstilt på Nordic Light fotofestival 2010. Bildene henger rett på veggen. Uten rammer. Uten forstyrrelser. All tekst er printet på vanlig hvitt kopipapir.
- Jeg klarer nesten ikke se på bildene lenger. De hjemsøker meg.
Blikket til Stuart Franklin sveiper over rommet. Han er storfornøyd med totalinntrykket. Flekkete, slitne murvegger fremhever råskapen og hjelpeløsheten i fotografiene.
Kurator
Stuart Franklin er kurator for utstillingen Point of No Return. Noorderlicht Photofestival i Nederland spurte han i utgangspunktet om å være kurator på temaet konflikt. Resten av prosjektet jobbet han seg frem til selv. Bildene er fotografert under det israelske angrepet på Gazastripen jula 2008.
- Etter å ha tilbrakt nyttårsaften 2009 i Jordan, veldig nærme konflikten i Gaza, sto valg av sted og konflikt klart for meg. Jeg ville forstå hvordan et slikt overgrep mot menneskerettighetene kunne skje.
Risikerte livet
Et ekstraordinært øyeblikk i fotografiens historie ble skapt da lokale fotografer ledet verdens avisforsider i 18 dager. I etterkant reiste Stuart Franklin til Gaza og oppsøkte alle fotografene han kunne finne.
- Det var viktig for meg å snakke med dem. Finne ut hvordan de taklet kombinasjonen av familieliv og jobb. De risikerte livet sitt for å dokumentere situasjonen.
Lang karriere
Stuart Franklin har jobbet som fotograf i over tretti år. Karrieren startet på midten av 70-tallet med nyhetsfotografering verden over. På 80-tallet begynte han å fotografere arbeidsløsheten i Storbritannia. I 1984 reiste han til Etiopia og Sudan for å dekke hungersnøden. Han ble tatt opp som fullverdig medlem i Magnum i 1989. Dette var også året han tok sitt aller mest berømte bilde: En enslig, modig student som trosser en rekke med stridsvogner på Den himmelske freds plass i Beijing.
Hermetisk lukket
Alle fotografiene i Point of No Return er tatt av lokale fotografer. I løpet av angrepet ble det satt inn et absolutt forbud mot journalistisk virksomhet. Gaza var hermetisk lukket. Ingen presse eller hjelpeorganisasjoner slapp inn. Den israelske hæren sperret internasjonal presse ute. Den journalistiske aktiviteten ble overlatt til de lokale nyhetsreporterne.
- Utstillingen viser en visuell dokumentasjon av en konflikt, samtidig som den gjenspeiler de lokale fotografenes følelser. Vi ser gjennom deres øyne.
En liten gutt står lent inn mot veggen. Øynene knipes sammen og munnen vrenger seg nedover i en halvåpen geip. Som i en intens krampegråt. Grimasen i ansiktet avslører dyp sorg og smerte. Skyggen av ansiktet skaper gjentagelse, og fortvilelsen svinner inn i mørket.
18 fotografer
Totalt møtte Stuart Franklin 18 fotografer. Intervjuene ble filmet og han fikk se mye mer arbeid enn det som tidligere var blitt publisert.
- Jeg lette etter informasjon. Hva motiverte disse modige menneskene? Hvilke utfordringer taklet de underveis?
En av de største utfordringene var å komme seg forbi kona om morgenen.
- Konene visste hvor farlig jobben deres var. Derfor tryglet de dem hver eneste dag om å ikke dra.
Sannheten må frem
- Vi trenger hjelp. Gi utstillingen så mye pressedekning som mulig. Verden må få vite hva som virkelig skjedde!
Stuart Franklin legger armen rundt skuldrene mine. Intense blå øyne gransker meg over brillekanten.
- Grunnen til at jeg lagde denne utstillingen er fordi vi trenger å forstå. Historien må frem. Sannheten må frem. Dette er fotojournalistikk på sitt beste.
Dobbel betydning
Fotografering av voldelige handlinger eksisterer det mange meninger om. Noen støtter Susan Sontag i at det allerede finnes for mange bilder av krig. At det å fotografere vold er voyeuristic(i). Andre støtter John Taylor sin høylytte protest mot den høflige stemmen pressen har utviklet. Mot sensuren av nyhetene. Publikum får selv velge hvilken side de står på. Tittelen Point of No Return er det Stuart Franklin selv som har kommet fram til. Satt i sammenheng med palestinernes historie har den dobbel betydning.
- Vi snakker her både om et folk som ikke kan returnere til landet sitt, og om et punkt man har krysset hvor konflikt nå er uunngåelig.
Rå fotojournalisme
Himmelen er dekket av lysende striper. Mennesker løper alt de kan. Vidåpne øyne. Et rakettangrep hagler over byen. Det er ingen militære i bildet, kun sivile.
- Dette er fryste øyeblikk. Rakettene hagler. Kaos herjer. Likevel stanser fotografen opp og tar bilde.
Mohammed Saber, Mahmoud Hams, Mohammed Abed, Abid Katib, Said Katib, Fadi Adwan and Ali Ali er blant de elleve fotografene bak utstillingen. Med et trent øye har de fotografert brutaliteten som herjet. Rå fotojournalisme utført under ekstremt vanskelige forhold.
Ikke bare blod
Det er ikke bare blod, vold og død som preger utstillingen. En liten jente leker i gaten med familiemedlemmer sittende rundt. Stuart Franklin har samlet en blanding fotografier som viser hverdagen. På godt og vondt. Selv under de mest forferdelige forhold finner man glimt av håp og livsgnist. To gamle damer blir gjenforent. En småbarnsfamilie lager mat over åpen ild. Det er viktig å vise helheten, ikke bare bruddstykker.
- Jeg prøvde også å finne personlige bilder hos fotografene. Bilder som viste deres eget familieliv. Jeg fant kun ett.
Konfliktfylt
Point of No Return visualiserer en konflikt. Samtidig skapte den en ny konflikt. Associated Press sitter på rettighetene til flere av bildene. Stuart Franklin skrev en forklarende, oppsummerende tekst i utstillingskatalogen som skulle publiseres i forbindelse med utstillingen på Noorderlicht Photofestival. AP mente at Franklins tekst var for politisk og krevde at den ble endret. Begrunnelsen var at AP som bildebyrå ønsker å framstå som politisk nøytralt. Svaret fra Franklin og Noorderlicht var nei. Det endte med at de trakk utstillingskatalogen. Da den samme utstillingen skulle vises på Nordic Light nektet AP at bilder signert deres fotografer skulle vises i utstillingen. Som kjent valgte Nordic Light og Stuart Franklin å trosse dette.
- En helt unødvenig reaksjon fra AP som har skadet deres posisjon mer enn den har hjulpet. Hvem enn de er.
- Føler du at AP knebler ytringsfriheten?
- Absolutt. Ikke bare det, avgjørelsen deres er hårreisende. Tydelig politisk motivert selv om de insisterer på en objektiv balansegang. Kanskje de skulle lest FN sin rapport om angrepet? Eller rapporten til det medisinske tidsskriftet The Lancet? Min lille tekst er betraktelig mildere og betydelig mindre kritisk.(ii)
Jeg lukker øynene. Bildene blir for sterke. Sannheten blir for brutal. Ødeleggelse og fortvilelse etser seg inn i minnet. Empatien sprenger på i brystet. Svimmel småløper jeg opp trappene. Hensikten bak utstillingen er oppnådd. Rett eller galt er irrelevant. Ingenting unnskylder drap av uskyldige små barn.
Sperret inne
Hele salen i Caroline kino og konferansesenter sitter fastfrosset. Sammen med Stuart Franklin holder legen Mats Gilbert et gripende foredrag om Gaza. Nå har han satt på et slideshow av bilder akkompagnert av autentiske lydopptak fra angrepet. En gutt ligger død på operasjonsbordet. Hele underkroppen er revet i to. I bakgrunnen hører vi bomber som sprenger, mennesker som gråter og iltre stemmer. Effekten av bilder med lyd er enorm.
- Disse menneskene kommer seg ikke unna! Mats Gilbert er frustrert.
- De har ikke lov til å forlate landet. De er sperret inne. Angrepet på Gaza handler ikke om rett eller galt. Det handler om grove brudd på menneskerettigheter og ytringsfrihet.
På sykehuset i Gaza møtte Mats Gilbert mange ofre. Kollegaene hans opplevde å miste familiemedlemmer, men stilte likevel på jobb dagen etter. Det var ikke tid eller rom for sorg. Mats Gilbert gjenforteller ordene fra en fortvilet far som nettopp har mistet sønnen sin.
- Vi har ingen menneskerettigheter. Alt er tatt i fra oss.
(i)Voyeuristic = An obsessive observer of sordid or sensational subjects
(ii)Nordic Light valgte å vise hele utstillingen sammen med teksten til Stuart Franklin. Reaksjonen til AP og konsekvensene dette får, gjenstår å se.
Se alle bildene fra "Point of No Return": Noorderlicht Photofestival - Point of No Return/
Stuart Franklin
Nordic Light
Mahmoud Hams
Mohammed Abed
Abid Katib
Mahmoud Hams
Mahmoud Hams
Fadi Adwan
Mohammed Saber
Mahmoud Hams
Abid Katib
Stuart Franklin på utstillingen på Nordic Light
Frank Hesjedal
Jeg vil påpeke en del punkter i arikkelen.
1. " Israel angrep Gaza i romjulen 2008 ".
Dette vet vel Rasch Olsen meget vel at ikke er korrekt. Hamas ANGREP Israel etter tilbaketrekningen fra Gaza. Dette angrepet pågikk i flere år. Deretter slo Israel tilbake. Mot Hamas, ikke mot Gaza. Hamas befant seg i Gaza, derfor ble befolkningen i Gaza rammet.
2. "Utstillingen viser en visuell dokumentasjon av en konflikt "
Dette er vel en sannhet med mange modifikasjoner. Det er ingen dokumentasjon. Det er propaganda for den ene siden i en konflikt.
3. " Vi trenger hjelp. Gi utstillingen så mye pressedekning som mulig. Verden må få vite hva som virkelig skjedde! "
Nettopp. Verden må få vite hva som virkelig skjedde. Men får vi vite det på denne måten ? Langt derifra.
Det er ingen bilder her av fatah-folk som har blitt likvidert av Hamas. Noen av dem i sengene sine på sykehusene.
Ingen bilder av lokale Gaza-innbygger som blir nektet å forlate husene sine i påvente av israelske angrep som man vet kommer.
Ingen bilder av tusen påt tusen av flyveblader droppet av Israel for å advare sivile om angrep på Hamas-mål.
Ingen bilder av Fatah-sympatisører som får sykehusbehandling i Israel, fordi de blir nektet dette av Hamas inne i Gaza.
Ja, det er langt mer enn dette, men klarer meg med dette for nå.
4. "Vi snakker her om et folk som ikke kan returnere til landet sitt "
Hvilket land snakker journalisten om her ?
5."Det er ingen militære i bildet, kun sivile.".
Jasså, hvordan vet journalisten dette ? Er hun av den oppfatning at Hamas opererer kun i uniformer ?
6. "Føler du at AP knebler ytringsfriheten?
- Absolutt. Ikke bare det, avgjørelsen deres er hårreisende. Tydelig politisk motivert "
Hello, who´s talking ????
7. "Hensikten bak utstillingen er oppnådd".
Ja,riktig. Enda en naiv sjel er overbevist om "sannheten"
8. "Rett eller galt er irrelevant ".
Nettopp.
9. "Disse menneskene kommer seg ikke unna! Mats Gilbert er frustrert."
Joda, Gilbert er frustrert. Men,ble han ikke frustrert av det det i en stor grad var grunnet Hamas at folk ikke kom seg unna ?
Har han ikke fått med seg at hundrevis av Gaza-beboere fikk behandling i Israel. På sykehus der. Dette er selvfølgelig ikke viktig for helten Mads Gilbert.
Jeg blir kvalm av Mads Gilbert. Beklager til alle dere Gilbert-fans. Mannen har ingen troverdighet hos meg.
Det blir som om hvis det skjedde ett mord og skuddet kom fra ett kjøpesenter, skulle man arrestert alle i kjøpesenteret og dømt de for mord-
Ingenting kan forsvare ett så voldsomt overgrep mot en sivilbefolkning.
Kan vi egentlig stole på norsk presse når vi vet at verken FrP, SP eller KrF ville hatt representanter på Stortinget dersom norske journalister fikk bestemme (se http://www.dagbladet.no/2009/05/07/nyheter/innenriks/stor...6103098/). Det er klart at dette har hatt og vil ha stor innflytelse på hva det norske folk mener om f.eks. problemene i Midt-Østen.
Når det gjelder utstillingen "Point of no Return" bør vi huske at bilder har sin styrke i formidlingen av den synlige del av vår virkelighet. Men hva med det usynlige, alle årsaker og sammenhenger innenfor den abstrakte del av virkeligheten? Der er bildet heller hjelpeløst. Vi trenger ord som kan sette det vi ser på bildene inn i sin rette sammenheng. Da er det ikke så merkelig at AP ikke vil la andre bruke bildene. For er Stuart Franklin den rette til å forklare det vi ser? Han var ikke inne i Gaza og ser ut til å bygge sin historie på uttalelser fra arabiske fotografer. De var der selvsagt, og kan fortelle om det de så, men heller ikke de kjenner hele historien. Teksten til Franklin må dessverre underkjennes som journalistikk dersom han har brukt kilder fra kun den ene siden i konflikten. Dermed blir også bildene usaklige (i sin gitte funksjon).
Et gitt bilde av ruiner og lik kan i teorien brukes som dokumentasjon eller propaganda rettet mot den store verden av begger parter i en konflikt, uten at jeg på noen måte vil påstå at det har skjedd i denne konflikten. Journalistikken vil aldri bli bedre enn saklighetsnivået vi kan finne i kombinasjonen bilde/tekst. Dermed skal man være forsiktig med å kalle denne utstillingen for "fotojournalistikk på sitt beste". Det kan være gode bilder, men i forhold til hva? Stuart Franklins kombinasjon av bilder og tekst tilfredsstiller neppe journalistiske krav til objektivitet, saklighet og balanse.
Er jeg Israel-venn av den grunn? Ja, det er jeg gjerne. Har ingen problem med å bli kalt det. MEN, jeg er Palestina-venn også. Hvorfor må en bli satt i bås bare fordi en mener at denne konflikten har to sider? To sider som begge er ofre for krefter som ikke vil ha fred.
Ellers registrere jeg med takk at foto.no har endret overskriften fra "Den brutale sannhet" til "Blodig alvor". Bra.
Det er åpenbar kunnskapsmangel om hva som egentlig foregår i denne delen av verden, tatt noen av de andre kommentarers ordlyd i betraktning.
- Det som vises på disse bildene og som omtales i artikkelen er bare toppen av isfjellet.
Dette er i alle fall ikke propaganda, for det er propagandaen som har fått folk til å i alt for stor grad godta det som faktisk skjer både i Gaza og på Vestbredden. Bare se på propagandamaskinen som vil få oss til å tro at det kun er disse hjemmelagde rakettene som er årsaken til Israels overgrep mot sivilbefolkning de har sperret inne og undertrykt på det grusomste i mange år.
Husk at det ikke var FN som opprettet staten Israel, staten Israel opprettet seg selv - og konsekvensene av det har i alt for stor grad sett i bilder som i denne utstillingen siden den gang.
Det er et imponerende propagandasystem som har gjort at protestene verden over ikke har vært sterkere.
Den Israelske regering har båre rett og plikt til å beskytte egen befolkning mo slike overgrep.
Hva hadde normenn sagt hivis like mange raketter hadde kommet fra Sverige, VI hadde ikke tålt noe sånt, og dessuten når du kan se en hamas aktivist stå med ei lita jente i den ene armkroken og en AK47 i den andre kan man jo spørre om hvem som begår overgrep
Det er ingen tvil om at det som skjedde på Gazastripen romjula 2008 er grusomt. Og det er ingen tvil om viktigheten av å dokumentere og vise det som skjedde. Men jeg reagerer på at en viser det så ensidig, og så kaller det for sannheten. Jeg syns jeg journalisten har gjort en slett jobb, med sin nesegruse beunding og totale mange på kritiske spørsmål til Franklin.
"Vi har ingen menneskerettigheter" sies det i artikkelen. Vel, de brukte stemmeretten sin til å velge Hamas, med de konsekvensene som måtte komme av det. Som Ørnulf W sier: dette hadde ikke skjedd om Hamas ikke hadde skutt raketter inn i Israel.
Journalisten skriver om bildet av rakettangrepet at det ikke er soldater i bildet, bare sivile. Det er ikke så sikkert. Hamas er nemlig ikke så modige at de bruker uniformer, så det er umulig å se hvem som er fiende, hvem som er uskyldig. Derfor blir dette så tragisk for det palestinske folk.
Fotojournalistikk på sitt beste? Er det journalistikk når det er så ensidig fremstilt som dette? Eller propaganda? Jeg syns i alle fall dette var slett journalistikk av foto.no
Som Trine Rasch-Olsen selv sier: "Rett eller galt er irrelevant."