En surrealistisk virkelighet

Lee Miller blir vanligvis presentert i forhold til surrealismebevegelsen på 1930-40-tallet. Men dersom tittelen på utstillingen på Stenersenmuseet ikke hadde inneholdt ordet ”surrealist”, ville man da oppfattet den som en surrealistisk utstilling? Jeg mener at surrealisme ikke nødvendigvis fungerer som hovedmotiv på utstillingen av Lee Millers fotografier. Utstillingen er en fantastisk presentasjon av en av fotohistoriens mest spennende og eksperimenterende fotografer. Verken mer eller mindre.

Variasjon
Lee Miller and the Surrealist Eye ble vist ved Mjellby Konstmuseum i Halmstad før den ble presentert på Stenersenmuseet 19.juni. Utstillingen viser over hundre fotografier, ikke bare av Miller, men også av nestorer som Man Ray, Edward Steichen og Hoyningen-Huené. Abstraherte aktfotografier. Solariseringsteknikk. Kreativ bruk av perspektiv. Man Rays portretter av Miller. Fotografier fra oppholdet i Egypt. En del av utstillingen er også viet fotografiene Lee publiserte som krigsfotograf for Vogue under andre verdenskrig.

Surrealisme og virkelighet
Surrealismens opprinnelige betydning var et fokus på det underbevisste, drømmer, fantasi og det ulogiske. Det paradoksale, sjokkerende og grenseløse ble problematisert både i litteratur og billedkunst. ”Dictation of thought in the absence of all control exercised by reason, outside of all aesthetic and moral preoccupation,” skrev André Breton i ”Første surrealistiske manifest” i 1924.

Et surrealistisk uttrykk kan i teorien virke motstridende mot det fotografiske mediets natur, forstått som en funksjon som en speiling av virkeligheten. Det kan formodentlig være ”lettere” å godta et surrealistisk uttrykk innenfor maleri, sammenliknet med fotografi nettopp på grunn av et fotografis tilsynelatende virkelighetsreferanse. Men det avhenger selvfølgelig av hva man fotograferer, og hvordan man gjør det. Surrealisme er nødvendigvis ikke en motpol til det realistiske og virkelige.

Det som oppfattes som surrealistisk har forandret seg i takt med utviklingen av verden. Fotografiene til Miller fra fremmede kullturer, som Egypt, ble sannsynligvis oppfattet som bisarre i sin samtid fordi folk ikke var vant til å se slike bilder. Mens i dag vil vi ikke beskrive skyggen fra en pyramide eller en sfinks verken som surrealistisk eller ulogisk. ”Surrealistisk” er et begrep som fortsatt benyttes om samtidskunst, men betydningen er forandret siden 1920-tallet. Det sjokkerende og paradoksale er ikke det samme i dag som for nitti år siden. Heldigvis. Man kan kanskje si at de originale surrealistene problematiserte mer generell tematikk og formale eksperimenteringen innen litteratur og billedkunst, mens kunstnere i dag som er inspirerte av surrealismen er mer selvreflekterende i sine arbeider.

Utstillingen Lee Miller and the Surrealist Eye er interessant som et innblikk i surrealistisk fotografi fra 1930-40-tallet, men ikke utelukkende på grunn av sin referanse til surrealismen. Betrakteren av utstillingen blir tatt med på en virkningsfull reise gjennom ulike situasjoner hentet fra verdenshistorien fra perioden fra 1930- til 1940-tallet, gjennom alt fra portretter av kunstnerne i den surrealistiske bevegelsen i Paris, til krigsfotografiene fra andre verdenskrig. Fra Tanja Ramm Under a Bell-Jar til Beaten SS Prison Guard. Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom surrealisme og virkelighet. Virkeligheten har klare surrealistiske kvaliteter, og surrealismen kan være virkelighetsnær.

Utstillingen Lee Miller and the Surrealist Eye varer til 17. oktober.