Loomis' scrapbook

Innerst i et lite rom på Stenersenmuseet er folk i full gang med å montere en ny utstilling som skal åpne bare to dager senere. Motivene bør være velkjente for de fleste, men det er det ikke sikkert at fotografen er. På veggene henger nemlig den amerikanske fotografen Just Loomis sine bilder av A-ha.

- Dette er første gang jeg er i Oslo og det er en stor ære for meg å få vise disse bildene nå, i forbindelse med avskjedsturneen til bandet, sier Just Loomis til foto.no.

Som en reise
Selv om utstillingen ennå ikke er ferdig montert under vårt besøk, får vi allikevel et inntrykk av hvordan det skal se ut. Bildene skal festes direkte på veggen, uten bruk av rammer. Fargebilder og sort/hvitt-bilder henger om hverandre, i forskjellige størrelser. Omtrent som en "scrapbook", forklarer Loomis.

- Det blir nesten som en reise fra første gang jeg møtte dem til jeg ble med dem på turne i Brasil.

Loomis hadde sitt første oppdrag med å fotografere A-ha da de var i startgropa av karrieren, under innspillingen av "Take on me" i 1985. Siden ble det flere albumcovere, hvorav coveret til albumet "Hunting High and Low" som ble nominert til en Grammy, og deretter den nevnte tre uker lange turneen i Brasil i 1991. Fotografen ble god venn med bandet, og kan fortelle at de fortsatt holder kontakten. De tre har også bidratt med tekster i boken "A-ha photographer: Just Loomis" som ble gitt ut på Press Forlag i fjor høst.

Slik vi er
Omtrent samtidig ble det også gitt ut en annen bok med Loomis sine bilder, på det tyske forlaget Hatje Cantz. Boken “As we are” er laget i samarbeid med June Newton, og det er bildene herfra som er viet størstedelen av utstillingen.

I det største rommet på Stenersenmuseet henger et utvalg bilder fra boken pent innrammet og i perfekt orden. Bildene er fra Loomis sin lange karriere, der det eldste bildet ble tatt i 1976, mens det nyeste er fra 2009. Men dette er ikke en retrospektiv utstilling over hans karriere som mote- eller portrettfotograf. Denne gangen er det hans personlige arbeider som står i sentrum. For selv om det var som kommersiell fotograf Loomis først ble kjent, er det disse bildene som har stått han nærmest.

- Jeg har alltid gjort dette, forteller han og legger til at han har forsøkt å la de personlige bildene influere motebildene han har tatt.

- Ja, og kanskje har det gått litt andre veien og, nærmest tenker han høylytt mens han kikker seg rundt i utstillingen.

Han er tydelig fornøyd med utstillingen, som er hans første i Norge. Han kan også fortelle at de fleste bildene, de i sort/hvitt, har han forstørret opp selv, i sitt eget mørkerom. Alle bildene i utstillingen er fotografert analogt, selv om han i dag også benytter digitalt utstyr.

Jobbet for Helmut Newton
Loomis begynte å fotografere som 17-åring, ifølge han selv fordi han hadde et sterkt behov for å uttrykke seg. Og han nøt oppmerksomheten han fikk da andre så arbeidene hans og likte dem. Dette førte til at han utdannet seg til fotograf, og deretter begynte han å jobbe for selveste Helmut Newton. I dag er han klar på at selv om han lærte mye fra den legendariske fotografen, så ga bekjentskapet han få eller ingen fordeler da han skulle bygge sin egen karriere.

- Kanskje tvert imot. Det ga meg kanskje noen kontakter, men alt ligger uansett i arbeidet. Hvis arbeidet ditt ikke er bra nok, så gidder de ikke hyre deg. Og når du jobber for en så kjent fotograf, så blir du også lett sammenlignet med han. Så nei, det ga meg ingen fordeler.

Det viktigste han lærte av Newton, var å gå tilbake til sine røtter og å finne en måte å jobbe på som var hans egen.

- Jeg visste uansett at jeg aldri kunne gjøre det han gjør. Derfor måtte jeg finne min egen vei.

Veien videre gikk så til Milano, der han jobbet som motefotograf i en årrekke, og deretter til New York, før han la motefotokarrieren på hylla og flytta til den amerikanske midtvesten. Siden har han viet seg til portrett og dokumentarfotografiet og ellers latt sitt eget liv styre mye av det han har fotografert. I en periode fotograferte han servitriser på jobb, som en slags motreaksjon etter årene med motefotografering. Og da barna hans var små, fotograferte han nesten utelukkende barn i flere år. Men nå som de er store, så er ikke barn like interessante som motiver lenger.

Mennesker i fokus
Men uansett er det mennesker som er det gjennomgående motivet i nærmest alle Loomis sine bilder. Mennesker på gata, på stranda og hjemme, mennesker som arbeider eller mennesker som er knipset “som de er”. Mange av bildene ser ut som snapshots, raske arbeider gjort av en gatefotograf. Men Loomis kan fortelle at det langt fra er tilfelle. Bak mange av bildene ligger det mye arbeid og mye venting.

- Jeg er alltid på jakt etter noe spesielt når jeg tar bilder. Noe som har å gjøre med meg, og min erfaring fra oppveksten. Jeg følte meg mye ensom som barn, og er på jakt etter en spesiell sårbarhet i motivene som jeg kan identifisere meg med.

- For å få det resultatet jeg ønsker er jeg avhengig av å finne en kobling med de jeg fotograferer. Under fotograferingen fokuserer jeg på dem fullt og helt og lar dem bare være seg selv. Når det uttrykket jeg venter på dukker opp i ansiktet deres, så har jeg bildet.

Nye tider for gatefotograferingen
Loomis fotograferer fortsatt folk på gata, men forteller at tidene har forandret seg. Gleden folk tidligere hadde ved å bli fotografert, er nå erstattet av kraftig skepsis og i enkelte tilfeller også sinne.

- Jeg tok bilder av noen barn i en park i Berlin for litt siden, og plutselig ble jeg kjeppjaget ut av parken av fem foreldre, forteller han og legger til at selv når han ga dem kortet sitt og viste frem boken, så insisterte de på at han skulle forsvinne.

Tidligere var det nok bare å peke på kameraet for å få tillatelse til å ta bilder, mens i dag må det mye mer forklaring til.

- I de fleste tilfeller får jeg fortsatt lov til å ta bilder etter å ha forklart situasjonen. Men da kan jo øyeblikket ha passert.

Det er viktig for han å få tillatelse forteller han, for uten det får han en dårlig følelse. Og han ber dem ofte signere en “release”, slik at han kan bruke bildene med god samvittighet. Dersom de ikke vil signere, så bruker han ikke bildet.

- Jeg er jo ikke ute etter å utnytte folk.

I gang med ny bok
Loomis jobber for tiden med et nytt bokprosjekt i omtrent samme gate som “As we are”. Så langt har han tatt omtrent 20 bilder.

- Men de er nok litt røffere enn disse. Litt mer kyniske, mener han.

- Jeg vet ikke hvorfor, kanskje har det å gjøre med at flere medlemmer av min familie har gått bort i det siste.

Har alltid med seg kamera
Loomis har alltid med seg kamera, også nå. Under hele vår vandring gjennom utstillingen har han bært et kamera rundt skulderen.

- Jeg vil ta noen bilder av utstillingen, forteller han.

- Og så håper jeg å finne noen mennesker jeg kan fotografere mens jeg er her.

Utstillingen “As we are” åpner på Stenersenmuseet i kveld og henger frem til 3. april. Mer informasjon på http://www.stenersen.museum.no]