Kivijärvi - myten og mannen

I et lite rom i første etasje i en av Oslos mest ærverdige gamle bygninger, kan du fra i dag få et nytt innblikk i en av Norges mest myteomspunne fotografer. I dag åpner nemlig utstillingen “Kåre Kivijärvi – Fotografier 1956-1991” på Nasjonalbiblioteket. Utstillingen, og den medfølgende boken ved samme navn som er utgitt i samarbeid med Forlaget Press, er et resultat av over ti års forskning på mannen og hans virke.

En detektivjakt
Det hele begynte da arkivet etter den kvenske fotografen Kåre Kivijärvi ble deponert ved Nasjonalbiblioteket i 1999, og fanget forskningsbibliotekar Kristin Aasbøs interesse.

- Jeg har alltid likt bildene hans og syntes det var gøy å få se arkivet. Da jeg fikk se dem ble jeg slått av kvaliteten på negativene, sier Aasbø til foto.no.

Aasbø har selv bakgrunn som pressefotograf, og var godt vant til å jobbe med negativer. Derfor ble Kivijärvis arbeider lettere å relatere seg til, enn de eldre teknikkene som store deler av Nasjonalbibliotekets arkiver består av.

Men hun oppdaget snart at ved siden av bildene inneholdt arkivet lite informasjon. Kivijärvi spant mange myter om meg selv gjennom årene, som den gode historiefortelleren han var, og det var vanskelig å vite hva som egentlig var sant. Men etter en årelang detektivjakt gjennom aviser, ukeblader, mikrofilmer og samtaler med folk som kjente han både i Norge og Finland, har hun klart å bygge opp et bilde av mannen. Og det er dette vi blir presentert for i utstillingen, gjennom bilder, tekst og videoklipp.

Delt inn i perioder
Utstillingen inneholder ca 50 bilder, mens i boken kan du se alle de 130 bildene Kivijärvi stilte ut som kunst i løpet av sin korte karriere.

- Han var veldig streng i utvalget av bilder til kunst, forteller Aasbø.

Det var få av bildene han tok som han selv mente holdt mål. Aasbø forteller at det finnes mange gode bilder i arkivet som han aldri kopierte opp, nettopp fordi han stilte så store krav til seg selv.

Utstillingen er delt inn i fire perioder av karrieren. Den første perioden er kalt Skolebilder, og består av bildene han tok da han studerte under Otto Steinert i Tyskland i 1959-60. Deretter får vi følge karrieren videre gjennom den fotojournalistiske, den kunstneriske og den mer eksperimentelle perioden. Det er et bredt utvalg som består både av de mer kjente bildene, som selvportrettet tatt på Øst-Grønland, portrettet “Trålergaster, Svalbardbanken” og bilder fra reiser til Malaga og India, men også en rekke mer ukjente bilder av snøkledte landskap og diverse portretter.

Aasbø og Nasjonalbiblioteket har klart å grave frem et godt utvalg av bildene til Kivijärvi, men hun forteller at det var vanskelig, og at det fortsatt finnes mange bilder der ute som ingen vet hvor er.

- De henger sannsynligvis på veggen hjemme hos bekjente av han, forteller hun.

Mørkerommets mester
Kivijärvi hadde selv dårlig oversikt over hvor bildene hans befant seg. Da han skulle produsere bilder til en separatutstilling på Henie Onstad Kunstsenter i 1985, var mange av negativene borte. Problemet løste han ved å avfotografere gamle mørkeromskopier og deretter kopiere opp disse. Resultatet ble i mange tilfeller kontrastrike, detaljløse og nærmest grafiske bilder.

Kivijärvi omtalte ofte seg selv som en mørkerommets mester, men i disse bildene kan det være vanskelig å spore akkurat dette.

- Han fikk mye kritikk fra fagfotografene for dette, forteller Aasbø.

Fagfotografene likte ikke det grafiske uttrykket og syntes ikke dette så ut som verket til en mester.

- Men det var dette Kivijärvi likte på den tiden, og sterke kontraster og mørke kopier var i vinden, forteller Aasbø og legger til at hun helt klart ser sporene etter en mørkeromsmester i flere av bildene hun har sett.

Både i boken og i utstillingen vises enkelte av bildene i flere versjoner, i versjonen laget av det opprinnelige negativet og de senere, mer kontrastfylte bildene som ble laget av avfotograferingene. Der ser man tydelige forskjeller i uttrykket. De opprinnelige bildene inneholder nemlig et vell av gråtoner og en imponerende mengde detaljer i de sorte partiene.

- Hemningsløs behandling av negativer
Dette er bare et av tegnene på at Kivijärvi langt fra mente at jobben var over når bildet var tatt.

- På den ene siden var han enig i tanken om at alt skal skje i opptaket. Men på den annen side så kunne han være ganske hemningsløs i behandlingen av negativene, sier Aasbø.

Flere av de originale negativene, som ble funnet på et loft etter kunstnerens død, er inkludert i boken, og noen av dem også i utstillingen. Her kan man se at de aller fleste av bildene hans er ganske kraftig beskjært. Frem til 1965 fotograferte Kivijärvi nærmest utelukkende på et mellomformat-kamera som ga kvadratiske bilder. Disse har han beskjært til et mer tradisjonelt rektangulært format, enten stående eller liggende eller begge om hverandre. Da han senere gikk over til 35mm, fortsatte beskjæringen.

I tillegg til de mange forskjellige beskjæringene, har også flere av bildene blitt presentert både speilvendt og vendt rette veien. Årsaken tror Aasbø er at han alltid jaktet på uttrykket, og ikke var ute etter å vise noe dokumentarisk.

Han eksperimenterte også med andre teknikker. I utstillingen er det inkludert ett bilde i farge, samt et silketrykk. Begge deler var teknikker som Kivijärvi gjerne skulle jobbet mer med, tror Aasbø.

- Offisielt sa han at farger ikke hører hjemme i kunstfotografiet. Men jeg tror han egentlig ønsket å eksperimentere mer med både det og silketrykk. Men så hadde han ikke råd.

Kivijärvi tilbrakte store deler av livet pengelens og alkoholisert. I perioder var han også hjemløs og hadde lite penger å bruke på dyre teknikker.

Sluttet å fotografere
Bildene i utstillingen er tatt på 50- og 60-tallet. Årsaken er rett og slett at hans aktive periode som fotokunstner endte rundt 1971. Paradoksalt nok var det i 1971 han fikk sin første fotokunstneriske anerkjennelse, da han ble antatt på Høstutstillingen. Kivijärvi hadde kjempet hele sitt liv for en slik anerkjennelse, så hvorfor la han egentlig opp like etter den kom?

- Jeg tror ikke han selv skjønner at han ikke skal produsere flere arbeider. Han fortsetter å fotografere, men syns ikke det holder som kunst. Samtidig er det nok en form for utbrenthet som har skjedd, forteller Aasbø.

På slutten av 70-tallet flyttet han til Kypros, der han ble værende i flere år. Da han kom tilbake til Norge i 1982, bestemte han seg for å vie sin tid til å rydde opp i arkivet. Han ville sørge for at bildene ble bevart for fremtiden, og donerte etterhvert arkivet til Henie Onstad Kunstsenter. I 1985 og 1989 holdt han separatutstillinger på Henie Onstad Kunstsenter, men viste kun bilder som var tatt 20-30 år tidlgiere. I 1988 fikk han Statens garantiinntekt for kunstnere, men han produserte aldri igjen bilder som ble stilt ut. Kivijärvi døde av et hjerteattakk i 1991 på Kypros, bare 53 år gammel.

Mye vi ikke har sett
Med utgivelsen av boken og åpningen av utstillingen kommer over ti års arbeid til en slutt. Men om det blir den endelige slutten, det er ikke Aasbø sikker på.

- Det blir spennende å se om det dukker opp nye ting når utstillingen er åpnet og boken er ute. Det er jo ikke sikkert jeg har klart å finne alt, sier hun.

Aasbø har opplevd at bildene til Kivijärvi har evnen til å berøre også folk som ikke er så veldig opptatt av kunst eller foto, og selv har hun blitt veldig glad i dem i løpet av disse årene.

- Jeg vet ikke om jeg klarer å bli ferdig med han. For som jeg sa til forlaget, dere aner ikke hva dere ikke har sett.


Utstillingen "Kåre Kivijärvi - Fotografier 1956-1991" åpner på Nasjonalbiblioteket i Oslo i dag kl. 16 og henger frem til 16. april. Mer informasjon på www.nb.no