Skrevet av Maria LundbergNår verdens mest brennaktuelle dokumentarfotografer møtes i Oslo denne uken for å lyse opp salen med sine bilder og foredrag, skjer det i skyggen av voldsomme hendelser andre steder på kloden; revolusjoner og borgerkriger i den arabiske verden, naturkatastrofer i Asia, tilspissede gisselsituasjoner langs Afrikas kyst.
Årets dokfestival kunne ikke fått en sterkere eller mer aktuell ramme. Tilstanden akkurat nå illustrerer i all sin diametrale kraft hvorfor og hvordan dokumentarfotografene har og tar en uvurderlig plass i vårt bilde av verden.
Avansert informasjonsteknologi og det massive gjennombruddet for sosiale medier har bidratt til en global demokratisering av informasjonsstrømmene om og i verden. Revolusjonen i Egypt vil for all ettertid bli stående som et symbol på hvordan krefter kan mobiliseres på tvers av tid og sted ved hjelp av informasjonsteknologi. I Egypt resulterte strategisk distribusjon av informasjon til at regimet falt. Noen sørget for at både bilder og lyd kunne nå ut til verden på timen, uavhengig av utenlandske, profesjonelle fotojournalisters tilstedeværen.
Det ble umulig for resten av verden å ikke vite hva som foregikk. Det ble umulig å ikke ta stilling.
På samme måte kringkastes omstendighetene i Japans katastroferammede områder med en frekvens og i et omfang som gjør at vi ikke kan unngå å se hva som skjer. All verdens ord kunne ikke ha beskrevet det samme på samme måte som bilder og video viste da de ødeleggende vannmassene åt seg inn over Japans nordøstlige landområder ved Sendai sist uke.
I denne konteksten, hvor de brutale bildene når ut til resten av verdenssamfunnet i en ustanselig, usensurert strøm, har den profesjonelle dokumentarfotografen ikke en plass til tross for, men i kraft av, denne ufiltrerte mengden visuell informasjon: Et bilde kan si mer enn tusen ord, men vi vet alle, at et bilde ikke blir til av seg selv. Det er fotografen som bestemmer hvilket bilde som tas. Den profesjonelle dokumentarfotografen bestemmer dette ut fra kunnskap, erfaring og etiske hensyn.
Det er mange faktorer som spiller inn i det sekunddelet et bilde tas. Det tyngste vektloddet er og blir fotografens forståelse for hvordan bilder påvirker betrakterens forhold til virkeligheten. En latinsk definisjon av begrepet dokumentere beskriver det som en møblering med fakta og dokumentasjon. Det er akkurat dette dokumentarfotografen gjør. Med sine bilder bidrar han og hun til å møblere vår virkelighetsforståelse. Et bilde kan snu opp-ned på våre mentale rom, hvor vi bygger våre forestillinger om verden. På denne måten blir fotografen som dokumenterer, en global byggherre, hvor det publiserte fotografiet bygger våre indre bilder av verden. Det er ingen rolle å kimse av. Hva hadde vårt bilde av verden vært uten nettopp bilder?
Bildene fra Egypt og Japan har den siste måneden bidratt til å ommøblere en hel verdens forestillinger om hva som er mulig og sant. Vi favner om den demokratiske teknologien som gjør det mulig for alle å dele sine bilder av sin virkelighet. Til enhver tid, overalt. Samtidig trenger vi fotografer som forvalter bildets påvirkningskraft med etisk fingerspissfølelse, og som kan skille mellom det kritiske og det intetsigende, det banebrytende og det konserverende, bildet.
Derfor kommer den sjette dokfestivalen som bestilt. Den starter med premiering av årets beste norske pressebilder, før den tar oss videre ut i dokumentarfotografiets globale landskap. Mer aktuell enn noen gang før, ønsker vi debatten om dokumentarfotografiets rolle i verden velkommen.
Samtlige festivalpass er solgt ut, og for deg som ikke har anledningen til å være tilstede i salen på Litteraturhuset i Oslo de neste dagene, vil foto.no være der for deg, gjennom hele festivalen, med daglige oppdateringer fra det som skjer.
Program dok11
Årets dokfestival kunne ikke fått en sterkere eller mer aktuell ramme. Tilstanden akkurat nå illustrerer i all sin diametrale kraft hvorfor og hvordan dokumentarfotografene har og tar en uvurderlig plass i vårt bilde av verden.
Avansert informasjonsteknologi og det massive gjennombruddet for sosiale medier har bidratt til en global demokratisering av informasjonsstrømmene om og i verden. Revolusjonen i Egypt vil for all ettertid bli stående som et symbol på hvordan krefter kan mobiliseres på tvers av tid og sted ved hjelp av informasjonsteknologi. I Egypt resulterte strategisk distribusjon av informasjon til at regimet falt. Noen sørget for at både bilder og lyd kunne nå ut til verden på timen, uavhengig av utenlandske, profesjonelle fotojournalisters tilstedeværen.
Det ble umulig for resten av verden å ikke vite hva som foregikk. Det ble umulig å ikke ta stilling.
På samme måte kringkastes omstendighetene i Japans katastroferammede områder med en frekvens og i et omfang som gjør at vi ikke kan unngå å se hva som skjer. All verdens ord kunne ikke ha beskrevet det samme på samme måte som bilder og video viste da de ødeleggende vannmassene åt seg inn over Japans nordøstlige landområder ved Sendai sist uke.
I denne konteksten, hvor de brutale bildene når ut til resten av verdenssamfunnet i en ustanselig, usensurert strøm, har den profesjonelle dokumentarfotografen ikke en plass til tross for, men i kraft av, denne ufiltrerte mengden visuell informasjon: Et bilde kan si mer enn tusen ord, men vi vet alle, at et bilde ikke blir til av seg selv. Det er fotografen som bestemmer hvilket bilde som tas. Den profesjonelle dokumentarfotografen bestemmer dette ut fra kunnskap, erfaring og etiske hensyn.
Det er mange faktorer som spiller inn i det sekunddelet et bilde tas. Det tyngste vektloddet er og blir fotografens forståelse for hvordan bilder påvirker betrakterens forhold til virkeligheten. En latinsk definisjon av begrepet dokumentere beskriver det som en møblering med fakta og dokumentasjon. Det er akkurat dette dokumentarfotografen gjør. Med sine bilder bidrar han og hun til å møblere vår virkelighetsforståelse. Et bilde kan snu opp-ned på våre mentale rom, hvor vi bygger våre forestillinger om verden. På denne måten blir fotografen som dokumenterer, en global byggherre, hvor det publiserte fotografiet bygger våre indre bilder av verden. Det er ingen rolle å kimse av. Hva hadde vårt bilde av verden vært uten nettopp bilder?
Bildene fra Egypt og Japan har den siste måneden bidratt til å ommøblere en hel verdens forestillinger om hva som er mulig og sant. Vi favner om den demokratiske teknologien som gjør det mulig for alle å dele sine bilder av sin virkelighet. Til enhver tid, overalt. Samtidig trenger vi fotografer som forvalter bildets påvirkningskraft med etisk fingerspissfølelse, og som kan skille mellom det kritiske og det intetsigende, det banebrytende og det konserverende, bildet.
Derfor kommer den sjette dokfestivalen som bestilt. Den starter med premiering av årets beste norske pressebilder, før den tar oss videre ut i dokumentarfotografiets globale landskap. Mer aktuell enn noen gang før, ønsker vi debatten om dokumentarfotografiets rolle i verden velkommen.
Samtlige festivalpass er solgt ut, og for deg som ikke har anledningen til å være tilstede i salen på Litteraturhuset i Oslo de neste dagene, vil foto.no være der for deg, gjennom hele festivalen, med daglige oppdateringer fra det som skjer.
Program dok11
Bildet som bærer årets dokfestival er hentet fra Eugene Richards bok og utstilling "War Is Personal"
Eugene Richards / Pressefotografenes Klubb.
Richards gjester oslo og dok11, med foredrag og boksignering.