Skrevet av Maria LundbergDu trodde kanskje at Robert Capa var amerikansk? Mange tror det, og det er ikke så rart, ettersom både han og de andre samtidige kanonene fra hjemlandet først og fremst gjorde karrierer i USA. Faktum er at Capa, sammen med andre udødelige navn som Munkácsi, Kertesz, Brassaï, Balogh og Moholy-Nagy var fra Ungarn. For tiden vises en helt unik utstilling på Royal Academy of Art i London, hvor disse fotografenes arbeider vises i en helt ny kontekst.
Når man ser dette knippet fotografer under ett i lys av den tiden de alle var en del av, blir det tydelig hvordan de alle utgjør noen av de mest innflytelsesrike pionérene innen fotografiet, både i Europa og i USA. På ulike vis etablerer og utvikler de ungarske fotografene førende stilutrykk innen både fotojournalistikk, dokumentar, mote- og kunstfotografi.
Den sjeldne utstillingen forsøker også å gi noen svar på hvorfor det ble slik. I utgangspunktet hadde de alle odds mot seg. Gjennom to verdenskriger lider Ungarn under stor sosial elendighet og økonomisk nød. Landet ligger i grus etter både første og andre verdenskrig, og flere tusen ungarere gjøres til flyktninger i sitt eget land på grunn av den voksende rasismen mot jøder og intellektuelle.
Enkelte forklarer den spesielt innovative og sterke fotografiske bølgen i Ungarn gjennom disse tiårene, med at landet nettopp på grunn av sin isolasjon og manglende språklige tilhørighet med resten av Europa, ga grunnlaget for en helt spesiell overlevelsesvilje og kreativ kraft. Fotografen Rudolf Balogh som utgjør en av de ungarske pionérene, så relevansen av fotografiet som en måte å kommunisere med omverden på, og hevdet at ungarerne trengte fotografier for å formidle sine særegenheter og sin nasjonale karakter.
Mange av bildenesom vises på denne utstillingen, er lånt ut av Det Ungarske Museum for Fotografi. Samlet sett spenner det visuelle utrykket fra det tradisjonelle reportasjefotografiet, via klassiske portretter, til dokumentar og piktorialistisk og mer eksperimentelt kunstfoto.
Etter andre verdenskrig var det forbudt å ta bilder som viste fattigdommen og den sosiale elendigheten i Ungarn. Myndighetene ønsket ikke denne negative publisiteten rundt samfunnsforholdene. Dette forbudet bidro til fremveksten av concerned photography, som etter hvert har blitt en dominerende skole innen dokumentarfotografiet, og som også i høy grad ble en drivkraft for etableringen av det ikoniske fotokollektivet Magnum.
Eyewitnesses er både en viktig og spennende utstilling. Den viser frem noen av våre mest ikoniske dokumentarfotografier i originalprint og stort format, noe som i seg selv er tilstrekkelig til å gi gåsehud om man har et forhold til navn som Capa, Brassaï og Kertesz. Men også konteksten disse historiske arbeidene plasseres i, gjør at dette blir en hyperaktuell utstilling hvor datidens refleksjoner og fotografier i aller høyeste grad viser seg relevante for vår samtid.
Siste mulighet til å se utstillingen er denne uken på Royal Academy of Art i London.
Når man ser dette knippet fotografer under ett i lys av den tiden de alle var en del av, blir det tydelig hvordan de alle utgjør noen av de mest innflytelsesrike pionérene innen fotografiet, både i Europa og i USA. På ulike vis etablerer og utvikler de ungarske fotografene førende stilutrykk innen både fotojournalistikk, dokumentar, mote- og kunstfotografi.
Den sjeldne utstillingen forsøker også å gi noen svar på hvorfor det ble slik. I utgangspunktet hadde de alle odds mot seg. Gjennom to verdenskriger lider Ungarn under stor sosial elendighet og økonomisk nød. Landet ligger i grus etter både første og andre verdenskrig, og flere tusen ungarere gjøres til flyktninger i sitt eget land på grunn av den voksende rasismen mot jøder og intellektuelle.
Enkelte forklarer den spesielt innovative og sterke fotografiske bølgen i Ungarn gjennom disse tiårene, med at landet nettopp på grunn av sin isolasjon og manglende språklige tilhørighet med resten av Europa, ga grunnlaget for en helt spesiell overlevelsesvilje og kreativ kraft. Fotografen Rudolf Balogh som utgjør en av de ungarske pionérene, så relevansen av fotografiet som en måte å kommunisere med omverden på, og hevdet at ungarerne trengte fotografier for å formidle sine særegenheter og sin nasjonale karakter.
Mange av bildenesom vises på denne utstillingen, er lånt ut av Det Ungarske Museum for Fotografi. Samlet sett spenner det visuelle utrykket fra det tradisjonelle reportasjefotografiet, via klassiske portretter, til dokumentar og piktorialistisk og mer eksperimentelt kunstfoto.
Etter andre verdenskrig var det forbudt å ta bilder som viste fattigdommen og den sosiale elendigheten i Ungarn. Myndighetene ønsket ikke denne negative publisiteten rundt samfunnsforholdene. Dette forbudet bidro til fremveksten av concerned photography, som etter hvert har blitt en dominerende skole innen dokumentarfotografiet, og som også i høy grad ble en drivkraft for etableringen av det ikoniske fotokollektivet Magnum.
Eyewitnesses er både en viktig og spennende utstilling. Den viser frem noen av våre mest ikoniske dokumentarfotografier i originalprint og stort format, noe som i seg selv er tilstrekkelig til å gi gåsehud om man har et forhold til navn som Capa, Brassaï og Kertesz. Men også konteksten disse historiske arbeidene plasseres i, gjør at dette blir en hyperaktuell utstilling hvor datidens refleksjoner og fotografier i aller høyeste grad viser seg relevante for vår samtid.
Siste mulighet til å se utstillingen er denne uken på Royal Academy of Art i London.
Ernö Weisz, Fabrikarbeiter, 1932.
Kata Kálmán
Courtesy Hungarian Museum of Photography, Kecskemét
Fra utstillingen Eyewitnesses, Royal Academy of Art, London
Carolyn Stonham
En publikummer studerer originalutgaven av Times hvor Capas legendariske reportasje fra den spanske borgerkrigen stod på trykk.
Mvh
Audun