Rystende, engasjerende og inspirerende

- Jeg ønsket å forstå hvorfor folk risikerer alt og flykter fra landet sitt, sier Mimi Chakarova, som har dokumentert trafficking-ofre i 10 år.

Hun berørte tilhørerne med videointervjuer og portretter av unge jenter som er fanget i et nett bare noen få klarer å unnslippe. Møtet med de sårbare personene blir enda mer påtrengende enn intime scener fra prostitusjonslivet.

Felles for frilansfotografene er nysgjerrigheten. Ønsket om å forfølge et spor, grave seg fram til hele bildet og bli kjent med menneskene bak. For deretter å formidle og fortelle. Berøre og belyse.

Vi som fylte Wergeland sal fikk møte alt fra gamle Volvoer som tittet fram bak hushjørner i utkant-Norge til intime bilder fra slumområder i Brasil.

- Jeg fikk utvidet synet på hva som kan være fotojournalistikk, sier amatørfotograf Tommy Næss i Oslo Kamera Klubb, etter å ha sett biljakten til Helge Skodvin.

Mest underholdende
Helge Skodvin lokket fram latteren i salen og scoret fullt på god underholdningsverdi. Bergenseren er en av 13 fotografer i Moment bildebyrå og fortalte levende hvordan han de siste årene har fotografert 700 av Norges 17000 Volvo 240-modeller.

- Det er jo litt anti-action bilder. Fotojournalistikk skal liksom sette fokus på hiv og sex og kjønnsskifte, men jeg er jo ikke i de miljøene, sier han.

Istedenfor ble det hverdagslandskapet Norge rundt. Det er ingen bilder fra større byer, men det er fordi en av Skodvins strenge regler sier at det kun skal være en bil i bildet.

Fotografene gir et innblikk i hvordan det er å jobbe med egne prosjekter. Om alt fra idé- og researchfasen til finansiering og valg av bildespråk. Om frustrasjonene underveis og drivkraften som ligger bak. Og det er mye snakk om lidenskap og ”passion”.

- Hva ønsker du å formidle?
- Du må tro på prosjektet ditt og jobbe med noe som er viktig for deg, råder Sebastian Liste.

Fotografi er et av mange verktøy for å fortelle, det viktigste er hva du ønsker å formidle. Sebastian er opprinnelig sosiolog og tidligere dikter og oppdaget kamera som et verktøy for å dokumentere og formidle historien om hvorfor brasilianere flyttet fra landsbygda og endte opp i slumområder i de store byene. Da han i 2003 fikk seg svensk kjæreste, begynte han å dokumentere den nye delen av familien.

– Jeg tror veldig på å jobbe med det du har rundt deg, sier han. Da skjer det ting rett foran deg hele tiden. Det kan bli sterke bilder av å dokumentere nærmiljøet. Han understreker også at redigering av bildeutvalget er halve jobben som fotograf.

Finansiering av prosjekter
Det sitter mange studenter i salen. Som har fått noen tankevekkere i forhold til hvor mye en enkelt fotograf kan få til av oppmerksomhet rundt et tema. Flere av dem får idéer til egne prosjekter og lyst til å jobbe med noe som kan gjøre en forskjell. Spørsmål rundt finansiering dukker stadig opp.

- Jeg jobber målrettet, forteller den svenske fotografen Sanna Sjösvärd.

- Jeg gjør et prosjekt ferdig, resultatet kan være en bok, så søker jeg stipender og finansiering til nytt prosjekt. Det er viktig å kunne vise til et ferdig resultat for å komme videre.

Jakten på røttene
Sanna er født i Teheran og vokst opp i Sverige, og prosjektet hun viser er sin egen søken etter den biologiske familien sin.

- Jeg ville reise tilbake og finne moren min, forteller Sanna, og nettopp det ble det bokprosjekt av.

Vi får innsyn i iransk kultur og blir med på reisen til den unge, svenske fotografen som ble adoptert til Sverige da hun var tre år og fant moren sin igjen da hun var 23. Hennes søken etter svar var drivkraften bak prosjektet. Sanna er ikke så opptatt av det perfekte bildet.

– Det er mye viktigere at et bilde forteller noe, at det har en historie.

- Hva er formålet med fotografi?
Spørsmålet kommer fra salen.

– Hvor mye tid har vi? svarer Chris Maluszynski i Moment bildebyrå og får fram latteren i salen.

– For meg er hensikten med fotojournalistikk å lære noe om verden. Å formidle noe du som fotograf finner ut om et tema, og fortelle det fra ditt ståsted, sier han.

Moment startet i Sverige i 2006 da en gruppe fast ansatte avisfotografer oppdaget at det var frilansfotografene som fikk de interessante oppdragene, de lange reportasjene. Fotografene jobber stort sett med hver sine prosjekter, men fikk se at de også kan komplimentere hverandre i felles prosjekter da de i fjor gikk sammen og tolket temaet Skandinavia på hver sin måte. Vi fikk se resultatet i en multimediapresentasjon.

– Vi kom opp med uventede bilder, sier Chris.

– Og vi oppdaget styrken i å være en gruppe.

En annen av Moment-fotografene er Andrea Gjestvang. Hun har dokumentert kriser i inn- og utland for internasjonale magasiner i mange år, men fikk seg en støkk da hun overhørte en utenlandsk fotograf som utbrøt henrykt ”this was so good” på Sundvollen etter 22. juli.

– Jeg ble påminnet om at enhver ulykke og krise er hjemme hos noen, sier Andrea.

Hun bidro med en annen historie, da hun året etter oppsøkte overlevende fra Utøya. Resultatet ble lydopptak og et sterkt møte med ungdommer tilbake i hverdagslivet. De sterke portrettene er samlet i en bok.

10 år på veien
I september er det slutt. Nærmere bestemt 14. september. Paal Audestad vil være tilstede. På den siste konserten til Kaizers. Fotografen har fulgt bandet på scenen og bak scenen siden 2002. Det startet med et platecover og ble et tett samarbeid der til og med lysmannen spiller på lag når Paal peker kamera mot publikum. 100 av 900 konserter er dokumentert.

– De spiller i Drammen i kveld, jeg ville nok vært der om det ikke var Dokfoto, sier han og smiler lurt.

Bildene til Paal oser av energi, både musikerne og fotografen gir alt. Og hver konsert avsluttes med et svett bandbilde.

Dagen etter sin egen presentasjon er Paal på plass på Tronsmo for å få signert fotoboka til Mary Ellen Mark. Han står i køen som snirkler seg rundt bokhyllene allerede før hun vandrer inn fra solskinnet og setter seg ned med penn og smil og tulipaner på bordet.

73 år, men ingen pensjonist
- Fordelen med å arrangere en fotofestival, er at jeg kan invitere mine favorittfotografer og forbilder, sier mannen bak Dokfoto 2013, Terje Bringedal, når han introduserer Mary Ellen Mark. Salen er helt full av beundrere når den anerkjente fotografen farer gjennom flere tiår med fotoprosjekter.

– Jeg ser alltid på oppdrag som personlige prosjekter, sier hun.

– Og jeg er fortsatt analog.

Mary Ellen Mark har fortsatt kontakt med mange av menneskene hun har portrettert, for eksempel familien i ”Homeless” fra 1987. Hun har et sterkt ønske om å vite hvordan historien utvikler seg.

Fotolegenden viser også bilder vi aldri før har sett; sitt nylig avsluttede prosjekt med nære og varme bilder fra institusjoner og sykehus i flere land, et oppdrag fra legemiddelprodusenten Novartis.

– Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fortsatt kan få slike oppdrag, sier hun, og beviser at hun slett ikke har tenkt til å pensjonere seg.

Publikum er proppet med inntrykk etter 10 presentasjoner og mange flere prosjekter. Vi kjenner oss igjen i det nære og kjente, og har fått tittet inn i et nøkkelhull til verdens mest lukkede land: Nord-Korea.

Setter spor
- Har prosjektene du jobber med satt spor? spør Anette Skuggedal.

Mimi Chakarova svarer med en svært visuell historie:

- Se for deg at du står i utkanten av en by, det er natt, du kan tittet inn i vinduene, du ser kunsten på veggen, og hva folk sysler med; noe ser på TV, noen lager mat. Utenfor byen er det en skog, nysgjerrigheten gjør at du har lyst til å ta noen skritt ut der ingen går. Du kan jo bare snu hvis det blir skremmende, du går inn, alt er annerledes, alle reglene er motsatt, du blir fascinert. Etter hvert blir det kaldt og mørk, du prøver å snu men du har gått for langt…

- Jeg kunne ikke annet enn å gå videre, dypere og dypere inn i skogen, forteller hun.

- Prisen å betale er at drømmene mine ikke er de samme lenger, tankene mine er forandret, alt er forandret. Svaret er at møtet med menneskene i prosjektet har satt dype spor.