Skjulte skatter

Denne artikkelen er skrevet av Preus museum og første gang publisert på museets egne hjemmesider.
_______________________

60 år gamle filmer fra Norges første anerkjente fotokunstner - kan de fremkalles? Hva kan man finne på dem? Preus museums fotokonservator tok utfordringen!

Kåre Kivijärvi (1938-1991) fra Hammerfest var en banebryter for å få fotografi anerkjent som kunstuttrykk i Norge. Som første fotograf inntok han kunstnernes høyborg Høstutstillingen i 1971, men lenge før den tid hadde han stilt ut sine fotografier i kunstneriske sammenhenger, både i separatutstillinger og som deltaker i gruppeutstillinger i inn- og utland.

Arkivet etter denne viktige fotografen ble deponert i Nasjonalbiblioteket i 1999. Arkivet inneholdt nærmere 10 000 fotografiske opptak, en god del vintage prints og en del andre dokumenter. Nytt materiale ble deponert i 2012, blant annet ni svart-hvitt ruller med eksponert film som Kivijärvi aldri hadde fremkalt. Dette var selvsagt fascinerende og mange spørsmål meldte seg: Når var disse filmene blitt tatt? Ville det være bilder igjen på filmene etter alle disse årene? Hvis det var bilder, hvordan ville kvaliteten være?



Nasjonalbiblioteket ved Kristin Aasbø tok kontakt med Preus museum for et samarbeid i saken. Med sin ekspertkompetanse syntes fotokonservator Jens Gold dette var en interessant utfordring. Sammen med Aasbø kom også NRKs journalist Ida Karina Gullvik til museet en dag i februar, sammen med de ni eksponerte, men ikke fremkalte, filmene. Filmene var av type Kodak Ektachrome, Agfa Isopan Record, Agfa Isopan ISS, Illord Pan, Perutz Perpantic, Kodak Verichrome og Kodak TRI X Pan. De eldste filmene var cirka 50 - 60 år gamle og oppbevaringsforholdene var ikke kjent. Det var derfor vanskelig å si på forhånd hvordan resultatet ville bli.



Det knytter seg noen utfordringer til å fremkalle såpass gammel film:

1. Gelatinen i emulsjonen der bildeinformasjonen befinner seg kan forandre sine egenskaper slik at det under en eventuell fremkallingsprosess kan hende at fremkallerens kjemikalier ikke kommer frem til stedene de skal fremkalle. Gelatinen kan faktisk bli så hard i ulike felter at den ikke mykner opp i fremkallingsvesken og dermed vil den ønskede reaksjonen ikke finne sted. Dessuten kan deler av emulsjonen løsne fra bæreren, celluloseacetat eller -nitrat, noe som ofte skjer om gelatinen for eksempel har vært utsatt for muggsopp.

2. Den største utfordringen er dog såkalt sølvslør som danner seg i filmens emulsjon. Dette sløret er et produkt av en prosess som er satt i stand under filmemulsjonens -tilvirkningen og som da kalles en modningsprosess (engelsk: ripening). I en slik modningsprosess dannes såkalte ømfintlighets-sentre (engelsk: sensitivity centers) rundt et lysømfintlig sølvhalogenid-korn. Dette er viktig for å oppnå en viss ømfintlighet samt andre egenskaper som er ønskelig.

Om film har gått ut på dato, forfallsdatoen står på pakkene, er sannsynligheten stor for at prosessen har gått for langt. Da er det stor sannsynlighet for at sølvslør (fremkallings dyktig ikke bild sølv / engelsk: non image silver) dannes. I tillegg vil forhold som økende og varierende varme, trykk og luftfuktighet føre til økt risiko for dannelse av fremkallingsdyktig sølv i emulsjonen. Dannelse av fremkallingsdyktig sølv skal først skje under en eksponering i et kamera (engelsk: latent image), men prosessen kan, på for eksempel gammel film, finne sted på grunn an flere av det anførte faktorer inntil filmen er helt ubrukbar idet alt mulig billedsølv har gått over til å bli non image silver.



For å unngå dette, eller minimere mulige skader som allerede er på filmen, kan man til en viss grad påvirke fremkallingsprosessen. For eksempel kan det brukes en spesielt tilrettelagt fremkaller i en lavere eller høyere fremkallingstemperatur for å fremheve billed-sølv og samtidig undertrykke slør. Filmen kan også utsettes for et forberedende bad hvis emulsjonens gelatin er skadet. Det gjøres når det er ønskelig at fremkallerne bør få en lettere tilgang til fremkallingssentrene i emulsjonen eller feste et eventuelt skatet gelatin sjikt.



I Kivijärvi-filmenes tilfelle var dette heldigvis ikke nødvendig. Filmene var i såpass god stand at en enkel manipulasjon av fremkallingstemperatur og –konsentrasjon, pluss tilsetting av slør-undertrykkende kjemikalie (engelsk anti-fogging agent) hjalp for å få oppsiktsvekkende gode resultater. Sløret kunne ikke helt unngås, men ble lite til moderat. Ved videre bearbeiding med digitale verktøy er det svært sannsynlig at resultatene kan bli gode til veldig gode.



Etter at de ni filmene ble fremkalt sitter Nasjonalbiblioteket igjen med omkring 90 opptak. En av filmene var i småbildeformat, et format Kivijärvi begynte å bruke omkring 1963. Filmen viser noen få opptak fra et fjellandskap og nærmere tidsangivelse er vanskelig å anslå. De resterende åtte filmene var i format 6x6 og stammer fra slutten av 1950-tallet. Noen av dem viser situasjoner som Kivijärvi fotograferte under besøk hos slektninger i Alta. Vi finner hverdagssituasjoner som hærsjing, matspising, leking og sykling. To andre filmer er fra Kivijärvis reise i Bolzano i Nord-Italia, da han var student under Otto Steinert i Tyskland. Vi finner også noen naturstudier.



Alle filmene er noe sløret og har utviklet en grov kornstruktur, noe som kan forklares med de omkring 50 til 60 årene som har gått siden bildene ble fotografert. På tross av kvalitetsforringelsen er vi imponert over fotografiene som filmene inneholdt. Her presenteres to av de vi falt for, bearbeidet i Photoshop for å fremstå best mulig. At Kivijärvi kunne la være å fremkalle filmene sier mye om hva denne fotografen hadde å ta av i sitt øvrige arbeid. De viser også Kivijärvis sterke bildesyn som var på plass fra første stund i karrieren.




På NRK kan du høre radiodukumentaren som er laget om Kivijärvi og fremkallingen:
http://radio.nrk.no/serie/ekko-helg/MDSP31001715/05-09-2015