Inn i butikken kom det ramlende noen teleskoper av typen Stellina fra Vaoins. Du har kanskje ikke hørt om det før, og det er ikke så rart, for det er et helt nytt produkt.
Konseptet er et teleskop du bruker til å fotografere med, men som gjør hele jobben for deg, så du ikke trenger å vite så mye om alt, azimut, nivellering, himmelretninger, breddegrader, lengdegrader og tid på døgnet. Alt dette tar den seg av selv.
Dette er Stellina
Enheten er en hvit kasse som er rund i kantene og som står på et medfølgende Gitzo-stativ (men du kan bruke andre stativer hvis du ønsker). Den har et 400mm objektiv og et kamera på 6,4 megapiksler med en 1/1,8 tomme bildebrikke. Det gir en bildevinkel tilsvarende ca 2000mm på fullformat (nok til å fylle bildet med fullmånen). Den har også innebygd gps og kompass, så den vet hvor den er, og den drives med strøm inn i USB-C fra en medfølgende nødlader (men også her kan du bruke en annen hvis du vil ha mer strøm, for eksempel).
Det hele styres fra en app på telefon eller nettbrett.
Teleskopet leveres i en stor eske. I esken finner du en ny, stor eske med selve teleskopet i en tynn tøypose – her hadde vi heller ønsket oss en slags bag å transportere det i, men esken har i det minste håndtak, så du kan jo bruke den så lenge den holder. I tillegg er det en mindre eske med Gitzo-stativet og en bitte liten eske med nødlader. Den kommer med andre ord komplett med alt du trenger.
Første forsøk
På første klare dag satte vi i gang hjemme i hagen. Teleskopet ble satt på stativet, nødlader ladet opp og koblet til og app lastet ned til nettbrett. Det er bedre å bruke nettbrett enn telefon, for du har større skjerm. I tillegg bruker man teleskopets eget nettverk, så du kobles fra det vanlige nettet.
Stellina ble satt ut i hagen og vi åpnet appen. Et viktig element her er at hele familien kan være med på dette. Store og små. Det er ikke komplisert, så alle kan gjøre det, men siden teleskopet veier 11kg, må det nok en voksen til for å flytte på det.
I appen får vi beskjed om å koble til nettverket til Stellina, og det dukker opp med navnet Stellina etterfulgt av et serienummer unikt for din enhet. Når det er gjort, blir du bedt om å initialisere teleskopet. For å gjør det, trykker du på knappen «Initialize» i appen. Det som da skjer er at den finner posisjonen sin, stiller autofokusen og finstiller seg ved å se på himmelen og gjenkjenne stjerner, så den vet nøyaktig hvor den peker. Dette tar noen minutter, men fungerer utmerket.
Når den prosessen er gjennomført, kan du velge hva du vil fotografere/se på. Det er ingen måte å se optisk rett i teleskopet. Du kan kun se på appen på nettbrettet. Men appen har en database over de mest interessante himmelobjektene, så du kan velge deg ut det du vil se på. Stjerner i seg selv er uinteressante, for de blir bare en prikk. Planeter er heller ikke så veldig spennende, med unntak av kanskje Jupiter og Saturn som har skyer, ringer og måner du kan se. Derfor er månen, stjernetåker, galakser og stjernehoper det mest interessante.
Vi siktet oss inn på vår nabogalakse, Andromeda, som er ca 2,2 millioner lysår unna. Med godt syn på en hel klar og mørk natt, kan du se den som en prikk med det blotte øyet, men i virkeligheten har den 6 ganger så stor utstrekning som fullmånen, sett fra jorda. Så mye får du ikke med på et bilde fra Stellina, da den vil fylle bildet omtrent med fullmånen, men det ville også kreve ekstremt lang eksponeringstid å få med hele galaksen.
Vi oppdager fort at boligstrøk i Oslo ikke er stedet å bruke dette teleskopet. Ikke bare er det alt for mye lysforurensning, men det er hus og trær på alle kanter. Andromeda forsvinner bak et hus før vi får gjort noen skikkelig eksponering av det, så det blir et forferdelig dårlig bilde av en dott med mye bildestøy rundt.
Andre forsøk
Ok. Vi får finne på noe bedre. På fredag var det meldt godt vær igjen, så jeg tok med barna ut en sen kveld og dro til et sted med lite lysforurensning og mye bedre plass og utsikt. Vi rigget oss til, initialiserte Stellina og valgte oss M84, en galakse i det som kalles Markarian's Chain – en rekke med galakser som perler på en snor. Vi fikk ikke hele kjeden med oss på bildet, og burde ha siktet oss inn på M86, som ligger litt mer sentralt i kjeden, men det får bli neste gang.
Appen anbefalte en eksponeringstid på 30 minutter. Så vi satte i gang eksponeringen, og satte oss i bilen og hadde det ganske varmt og koselig, i motsetning til hva man ofte har med normale teleskoper. Jeg har tilbrakt en del netter ute, vinterstid, med å kikke i små okularer på store teleskoper mens tærne mine egentlig bare vil inn. Det slapp vi nå. I bilen var det varmt, lunt og en hel del snacks. På nettbrettet så vi hvordan bildet utviklet seg. Teleskopet tar ett bilde hvert 10. sekund, justerer posisjonen sin for å kompensere for jordrotasjonen, og tar et nytt bilde. Hvert bilde overføres til nettbrettet og man kan se det på skjermen. Motivet blir tydeligere og tydeligere og man ser mer og mer detaljer. Etter en halv time hadde vi et bilde der vi så 5 galakser, som stort sett lå mellom 40 og 60 millioner lysår fra jorda. Det betyr at lyset fra M84 ble sendt ut ikke så lenge etter at dinosaurene ble utryddet på jorda. På fredag ankom det lyset jorda og ble fanget opp av kameraet i Stellina.
Etter noen minutter fikk vi en advarsel om at temperaturen hadde endret seg, og at det kunne påvirke fokusen og gjøre bildet mindre skarpt. Vi valgte da å stoppe eksponeringen og kjøre en ny initialisering. For å unngå dette, er det lurt om teleskopet får tid til å akklimatisere seg før man setter i gang. Da initialiseringen var ferdig, hang appen seg, og vi måtte starte den på nytt. Da måtte vi også initialisere en gang til. Litt irriterende. Vi håper de fikser slike feil i appen ganske fort. Etter en slik runde kom vi igjen i gang med fotograferingen igjen, og denne gangen gikk det knirkefritt.
Så hvordan ble resultatet?
Til høyre kan du se bildet vi tok. Kanskje er det ikke et vinnerbilde i en astrofotokonkurranse, men det er et par ting vi skal merke oss:
• 60 millioner lysår er forferdelig langt unna, og det er ekstremt lite lys som kommer til jorda. Lysstyrken på det sterkeste objektet er omtrent 1/100 av det svakeste vi kan se med det blotte øyet.
• De virkelig flotte astrobildene du ser publisert er gjerne tatt med eksponeringstid på flere hundre timer. Vi brukte en halvtime.
• Dette var første ordentlige forsøk på å gjøre noe sånt. Det kan fort bli bedre med litt øvelse.
En slags konklusjon
Noe av det viktigste et slikt teleskop kan gjøre er å få barn interessert i naturen, himmelrommet og astronomi. De lærer å bli nysgjerrige, og det er uhyre viktig. Familien kan gjøre noe spennende sammen, og i disse tider, når man ikke skal møte andre mennesker, er det man kan gjøre i familien veldig viktig.
Nytten av dette teleskopet kommer veldig an på hvor du har mulighet for å bruke det. Hvis du bor i Oslo, er nok nytten du får av det ganske begrenset. Bor du litt bedre til, rent lysmessig, er det fantastisk å kunne sette det opp på verandaen og ta bilder mens man selv sitter inne i en varm stue og betrakter det hele. Vi reiste ut for å ta bilder, men da er det begrenset hvor lenge barna vil være med, og kan være med (leggetider). Det er også litt mer begrenset hvor lenge du gidder å eksponere et bilde. Står Stellina på verandaen, i samme posisjon, kan du ta kanskje en 5-timers eksponering hver natt det er klart, og stacke bildene etterpå. Da kan du få virkelig flotte resultater med dette instrumentet.
Når virusepidemien er over, og vi får lov å reise på hytta igjen, kan det også være et spennende sted å ha det. Jeg tror det er viktig å kunne bruke det der man er, at man ikke må dra et sted for å sette det opp. Da blir det ikke brukt nok, og det er tross alt ikke et billig leketøy.
Alt i alt var det en morsom test å gjøre. Spennende ting å fotografere, som man ellers aldri får sett. Det er også mye å lære om universet, som man blir nysgjerrig på av å bruke dette. Hvor kommer en stjernetåke fra? Hvor langt er egentlig 60 millioner lysår? Hvorfor er det ringer rundt Saturn og hvor stor er egentlig den røde flekken på Jupiter?
Hadde jeg bodd litt mer lagelig til, eller hatt hytte på et passende sted, hadde jeg antakelig skaffet meg en Vaonis Stellina.
Den står på utstilling i butikken i Barcode hvis du ønsker å se den, og i skrivende stund er det fortsatt god tid til å fotografere stjernehimmelen om natta før det blir for lyst.
____________________________________________________
Du finner Stellina i nettbutikken.
Konseptet er et teleskop du bruker til å fotografere med, men som gjør hele jobben for deg, så du ikke trenger å vite så mye om alt, azimut, nivellering, himmelretninger, breddegrader, lengdegrader og tid på døgnet. Alt dette tar den seg av selv.
Dette er Stellina
Enheten er en hvit kasse som er rund i kantene og som står på et medfølgende Gitzo-stativ (men du kan bruke andre stativer hvis du ønsker). Den har et 400mm objektiv og et kamera på 6,4 megapiksler med en 1/1,8 tomme bildebrikke. Det gir en bildevinkel tilsvarende ca 2000mm på fullformat (nok til å fylle bildet med fullmånen). Den har også innebygd gps og kompass, så den vet hvor den er, og den drives med strøm inn i USB-C fra en medfølgende nødlader (men også her kan du bruke en annen hvis du vil ha mer strøm, for eksempel).
Det hele styres fra en app på telefon eller nettbrett.
Teleskopet leveres i en stor eske. I esken finner du en ny, stor eske med selve teleskopet i en tynn tøypose – her hadde vi heller ønsket oss en slags bag å transportere det i, men esken har i det minste håndtak, så du kan jo bruke den så lenge den holder. I tillegg er det en mindre eske med Gitzo-stativet og en bitte liten eske med nødlader. Den kommer med andre ord komplett med alt du trenger.
Første forsøk
På første klare dag satte vi i gang hjemme i hagen. Teleskopet ble satt på stativet, nødlader ladet opp og koblet til og app lastet ned til nettbrett. Det er bedre å bruke nettbrett enn telefon, for du har større skjerm. I tillegg bruker man teleskopets eget nettverk, så du kobles fra det vanlige nettet.
Stellina ble satt ut i hagen og vi åpnet appen. Et viktig element her er at hele familien kan være med på dette. Store og små. Det er ikke komplisert, så alle kan gjøre det, men siden teleskopet veier 11kg, må det nok en voksen til for å flytte på det.
I appen får vi beskjed om å koble til nettverket til Stellina, og det dukker opp med navnet Stellina etterfulgt av et serienummer unikt for din enhet. Når det er gjort, blir du bedt om å initialisere teleskopet. For å gjør det, trykker du på knappen «Initialize» i appen. Det som da skjer er at den finner posisjonen sin, stiller autofokusen og finstiller seg ved å se på himmelen og gjenkjenne stjerner, så den vet nøyaktig hvor den peker. Dette tar noen minutter, men fungerer utmerket.
Når den prosessen er gjennomført, kan du velge hva du vil fotografere/se på. Det er ingen måte å se optisk rett i teleskopet. Du kan kun se på appen på nettbrettet. Men appen har en database over de mest interessante himmelobjektene, så du kan velge deg ut det du vil se på. Stjerner i seg selv er uinteressante, for de blir bare en prikk. Planeter er heller ikke så veldig spennende, med unntak av kanskje Jupiter og Saturn som har skyer, ringer og måner du kan se. Derfor er månen, stjernetåker, galakser og stjernehoper det mest interessante.
Vi siktet oss inn på vår nabogalakse, Andromeda, som er ca 2,2 millioner lysår unna. Med godt syn på en hel klar og mørk natt, kan du se den som en prikk med det blotte øyet, men i virkeligheten har den 6 ganger så stor utstrekning som fullmånen, sett fra jorda. Så mye får du ikke med på et bilde fra Stellina, da den vil fylle bildet omtrent med fullmånen, men det ville også kreve ekstremt lang eksponeringstid å få med hele galaksen.
Vi oppdager fort at boligstrøk i Oslo ikke er stedet å bruke dette teleskopet. Ikke bare er det alt for mye lysforurensning, men det er hus og trær på alle kanter. Andromeda forsvinner bak et hus før vi får gjort noen skikkelig eksponering av det, så det blir et forferdelig dårlig bilde av en dott med mye bildestøy rundt.
Andre forsøk
Ok. Vi får finne på noe bedre. På fredag var det meldt godt vær igjen, så jeg tok med barna ut en sen kveld og dro til et sted med lite lysforurensning og mye bedre plass og utsikt. Vi rigget oss til, initialiserte Stellina og valgte oss M84, en galakse i det som kalles Markarian's Chain – en rekke med galakser som perler på en snor. Vi fikk ikke hele kjeden med oss på bildet, og burde ha siktet oss inn på M86, som ligger litt mer sentralt i kjeden, men det får bli neste gang.
Appen anbefalte en eksponeringstid på 30 minutter. Så vi satte i gang eksponeringen, og satte oss i bilen og hadde det ganske varmt og koselig, i motsetning til hva man ofte har med normale teleskoper. Jeg har tilbrakt en del netter ute, vinterstid, med å kikke i små okularer på store teleskoper mens tærne mine egentlig bare vil inn. Det slapp vi nå. I bilen var det varmt, lunt og en hel del snacks. På nettbrettet så vi hvordan bildet utviklet seg. Teleskopet tar ett bilde hvert 10. sekund, justerer posisjonen sin for å kompensere for jordrotasjonen, og tar et nytt bilde. Hvert bilde overføres til nettbrettet og man kan se det på skjermen. Motivet blir tydeligere og tydeligere og man ser mer og mer detaljer. Etter en halv time hadde vi et bilde der vi så 5 galakser, som stort sett lå mellom 40 og 60 millioner lysår fra jorda. Det betyr at lyset fra M84 ble sendt ut ikke så lenge etter at dinosaurene ble utryddet på jorda. På fredag ankom det lyset jorda og ble fanget opp av kameraet i Stellina.
Etter noen minutter fikk vi en advarsel om at temperaturen hadde endret seg, og at det kunne påvirke fokusen og gjøre bildet mindre skarpt. Vi valgte da å stoppe eksponeringen og kjøre en ny initialisering. For å unngå dette, er det lurt om teleskopet får tid til å akklimatisere seg før man setter i gang. Da initialiseringen var ferdig, hang appen seg, og vi måtte starte den på nytt. Da måtte vi også initialisere en gang til. Litt irriterende. Vi håper de fikser slike feil i appen ganske fort. Etter en slik runde kom vi igjen i gang med fotograferingen igjen, og denne gangen gikk det knirkefritt.
Så hvordan ble resultatet?
Til høyre kan du se bildet vi tok. Kanskje er det ikke et vinnerbilde i en astrofotokonkurranse, men det er et par ting vi skal merke oss:
• 60 millioner lysår er forferdelig langt unna, og det er ekstremt lite lys som kommer til jorda. Lysstyrken på det sterkeste objektet er omtrent 1/100 av det svakeste vi kan se med det blotte øyet.
• De virkelig flotte astrobildene du ser publisert er gjerne tatt med eksponeringstid på flere hundre timer. Vi brukte en halvtime.
• Dette var første ordentlige forsøk på å gjøre noe sånt. Det kan fort bli bedre med litt øvelse.
En slags konklusjon
Noe av det viktigste et slikt teleskop kan gjøre er å få barn interessert i naturen, himmelrommet og astronomi. De lærer å bli nysgjerrige, og det er uhyre viktig. Familien kan gjøre noe spennende sammen, og i disse tider, når man ikke skal møte andre mennesker, er det man kan gjøre i familien veldig viktig.
Nytten av dette teleskopet kommer veldig an på hvor du har mulighet for å bruke det. Hvis du bor i Oslo, er nok nytten du får av det ganske begrenset. Bor du litt bedre til, rent lysmessig, er det fantastisk å kunne sette det opp på verandaen og ta bilder mens man selv sitter inne i en varm stue og betrakter det hele. Vi reiste ut for å ta bilder, men da er det begrenset hvor lenge barna vil være med, og kan være med (leggetider). Det er også litt mer begrenset hvor lenge du gidder å eksponere et bilde. Står Stellina på verandaen, i samme posisjon, kan du ta kanskje en 5-timers eksponering hver natt det er klart, og stacke bildene etterpå. Da kan du få virkelig flotte resultater med dette instrumentet.
Når virusepidemien er over, og vi får lov å reise på hytta igjen, kan det også være et spennende sted å ha det. Jeg tror det er viktig å kunne bruke det der man er, at man ikke må dra et sted for å sette det opp. Da blir det ikke brukt nok, og det er tross alt ikke et billig leketøy.
Alt i alt var det en morsom test å gjøre. Spennende ting å fotografere, som man ellers aldri får sett. Det er også mye å lære om universet, som man blir nysgjerrig på av å bruke dette. Hvor kommer en stjernetåke fra? Hvor langt er egentlig 60 millioner lysår? Hvorfor er det ringer rundt Saturn og hvor stor er egentlig den røde flekken på Jupiter?
Hadde jeg bodd litt mer lagelig til, eller hatt hytte på et passende sted, hadde jeg antakelig skaffet meg en Vaonis Stellina.
Den står på utstilling i butikken i Barcode hvis du ønsker å se den, og i skrivende stund er det fortsatt god tid til å fotografere stjernehimmelen om natta før det blir for lyst.
____________________________________________________
Du finner Stellina i nettbutikken.
Uvanlig utseende teleskop, men det funker bra.
Her er bildet vi tok. Hadde vi eksponert det i 30 timer, i stedet for 30 minutter, hadde det blitt riktig så bra .Du kan se 6 (og en halv) galakser på bildet, og det i seg selv er jo ganske kult.
Her er teleskopet der vi tok overstående bilde.
Bruker du lengre eksponeringstider kan du få bilder som dette av Orion-tåken. Bildet skal ikke være etterprosessert. Hentet fra produsentens hjemmeside.
M13
Foto: Erik Faarlund
Vi gikk ut en kveld til og tok et bilde av et mer lyssterkt objekt. Eksoneringstid ca 30 minutter.