Bilder tatt da nabobygget ble revet 2010.

Jeg har valgt å se nærmere på en av våre gamle tradisjoner og noe som har blitt en viktig del av norsk kultur, nemlig elgjakten. Jeg fulgte et elgjaktlag i trøndelag under jaktsesongen i september/oktober. For jegerne i denne serien er elgjakten et av årets absolutte høydepunkt. De sosiale aspektene ved elgjakten; det å kunne få være en uke ute i vakre naturomgivelser sammen med gode venner fremstår som en langt større motivasjonsfaktor enn selve jakten på dyret og innhøsting av kjøtt, som kan sies å være selve essensen av jakt tradisjonelt sett. Med denne bildeserien ønsker jeg å illustrere at elgjakt i dag er mer et sosialt rituale for den som er glad i natur og friluftsliv fremfor en måte å sanke inn nødvendig mat for at familien skal overleve vinteren.

Svolvær Alpine Redningsgruppe er en av norges eldste Fjellredningsgrupper underlagt justisdepartementet. Når alarmen går forlater medlemmene sine familier, jobber eller fritid for å hjelpe fjellfolk i nød. Det er en sammensveiset gjeng som hvert år har reddet mange turgåere, klatrere og turister i Lofotens ville natur. Det er hvert år mange aksjoner, øvelser og kurs som er arrangert i tett samarbeid med 330 skvadronen. Inntrykkende kan være sterke med skadde og døde personer som gruppen er med på å hente ut.

Betlehem mottar i disse dager pilgrimmer fra hele verden som drar for å se fødselskirken, deretter drar de tilbake til Jerusalem uten å se hverdagen til den vanlige Palestiner. Innbyggere nektes her å krysse en vei fra palestinsk jord til palestinsk jord.Jorden blir skilt av veier bygd for israelske nybyggere på okkupert jord.

På en planlagt tur til København Zoo nå i høst for å ta bilder av dyrene, opplevde jeg flere forunderlige likhetstrekk mellom dyrene og oss mennesker. Siden løvene er mine favorittdyr, ble det tatt mest bilder av dem. Jeg ble spesielt fasinert av løvefamilien og ungene, så tydelig at det her var mammaen som hadde jobben med å passe på, akkurat som i de fleste menneskefamiliene. Man ser tydelig at hun er stolt over barna sine. Men ble det for mye klenging og mas fra barna, sa hun tydelig ifra med et høyt brøl. Han løve far tok det med ro, men hadde full oversikt over familien sin hele tiden. Etter timer med lek, og litt mat var det godt å ha et fang å sitte på. Og hva er da bedre enn fanget til pappa Akkurat som menneskebarn var nok pappa også her i løveverden, den trygge store helten. Disse løvene har sikkert alle vokst opp i en dyrehage, men det forundrer meg ikke om at de også oppfører seg på samme måte i det ville livet. Selv ble jeg så fasinert av denne likheten mellom dyr og mennesker, at jeg ble stående å fotografere og studere dem i flere timer.

Bruktmarkeder har også sin posisjon i verdens dyreste hovedstad. Disse bildene skildrer mitt møte med det miljøet som omgir et slikt marked. Det prutes, det forhandles, det avtales, det bestilles, alt i etlevende og pulserende tempo. Men viktigst av alt; her finner varene som ikke lenger er gode nok for vår økende forfengelighet nye eiere. Jeg ønsker med dette å rette en kritikk mot vårt bremseløs forbrukersamfunn.

Vi ventet valper på ei bernertispe, som endte med keisersnitt. Vi ventet spent hos dyrlegen, så ropte han, nå kan dere komme! Vi gikk spent inn, og det første vi så var Snehvit. At denne lille valpen med sine "feil" skulle bli en sjarmør og maskot for hele verden hadde vi aldrig trodd. Med den hvite pelsen og de blå øynene smeltet hun hunde-folk verden over, det er første gang i historien at det har blitt født en bernervalp med så mye hvitt, det er vist en genfeil som plutselig kan dukke opp. Det var veldig mange som ville ha henne med priser langt over det dobbelte en slik valp koster, men hun ble solgt til kraftig redusert pris, til en korslig familie på Skipstvedt. Der har hun det som plommen i egget.

Kona skaut denne bukken under årets hjortejakt.

Dette er historien om brødrene Ram og Rolf Gupta. Yngstemann Rolf ble syk å fikk nyresvikt. For å ikke tilbringe resten av livet i dialyse, trengte han en ny nyre. Ram stilte som donor.

Min mors bisettelse desember 2011

Gjennom mitt selvstartede prosjekt PictureAid, har jeg reist mye til underutviklede områrder i Asia og Afrika, hvor jeg har møtt fattigdommen på en helt annen måte en man typisk forestiller seg. Det jeg har lyst til å definere gjennom denne serien av bilder, er bl.a den enorme gleden som eksisterer spesiellt blant barn i disse områdene. Alle bildene i denne serien stammer fra samme området; Kliptown, som er den fattigste slumdelen av Soweto i Johannesburg. Her eksisterer over 80% arbeidsledighet, en enorm konsentrasjon av HIV smittede og kriminalitet man aldri ville forestille seg, alt i et område totalt blottet for bl.a infrastruktur, vann og kloakk systemer og elesktrisitet. Men, det finnes så mye annet.. En helt spesiell og genuin glede over det lille man har, kjærlighet og brorskap. En fantasi i de minste, som blir utviklet av å vokse opp i en av verdens største lekeplasser, en labyrint fyllt av kriker og kroker og nye opplevelser og inntrykk for hvert skritt man tar og hver dag man blir eldre.

Denne serien ble til omtrent tolv timer etter at bomben gikk av i Oslo sentrum den 22. juli. Man visste fremdeles ikke hvor ille situasjonen på Utøya var og stemningen i byen var spent. Gatene var stille, øde, tomme...rent bortsett fra tungt bevæpnet politi som beskyttet viktig infrastruktur og holdt regjeringskvartalet sperret. Jeg vandret gatelangs den natten og søkte etter byen min. Det var som om jeg var fanget i en film og at dette var natt til en lørdag skulle man ikke tro.

I påsken 2011 besøkte jeg bølgekraftverket på Toftestallen i Øygarden utenfor Bergen - to prestisjeprosjekt som ble lagt i ruiner. Norge skulle vise verden hvordan kraft kunne utvinnes i den ytterste skjærgården vest i Norge. Det første anlegget var basert på en svingende vannsøyle i et tett kammer, noe som ga ca 500 kW. Det ble bygget i 1985 av Kværner Brug og knust av sjøen i en storm i 1988. Veien som gikk ut mot den ytterste spissen av Toftestallen er skylt bort på den siden hvor det ikke er ly for havet. På enden av veien var vannsøylekraftverket plassert. Betongdeler og rusten armeringsjern ligger slengt på berget. Det andre anlegget ble ble bygd i 1986-1988 av firmaet Norwave Technology og var i drift til 1991. Det var basert på en kilerenne hvor mest mulig sjø ble presset opp i et reservoar av bølgene. Reservoaret hadde noen meters fallhøyde til havoverflaten - av dette kunne man også få en effekt på ca 500 kW. Anlegget ble ødelagt i forbindelse med utvidelsesarbeider som aldri ble sluttført. At ruinene av Norwaves og Kværner Brugs bølgekraftverk ikke har blitt ryddet viser igjen at det som ikke er økonomisk lønnsomt kan få lov til å forvitre i naturen uten at noen tar ansvar for dette. Det er som å se et forlatt skipsvrak dypt på havbunnen, men forskjellen her er at det ikke dannes koraller rundt kraftverket. Samtidig kan man argumentere for at det er bra at det finnes monument som viser at naturen har en egenvilje som ikke mennesket alltid kan temme. For den besøkende er det et spektakulært skuespill som viser enorme naturkrefter når bølgene hamrer inn fra havet inn i den kileformede rennen. Hele stedet ter seg i dag som et futuristisk kunstverk med innslag av skrift på vegger, graffiti, nedbrente hus, betongsøyler og rustent avfall. Stedet slik det framstår i dag er en underlig kræsj mellom en fantastisk naturmiljø og menneskets grådighet , som i møte med hverandre skaper en konfliktfylt følelse – Vakkert? Søppel? Kunst?.

Et portrett av vindskjermer på Finse. De er kanskje ikke siste mote og veldig moderne, men gjør en jobb som er med å bevare den sårbare vakre naturen de står i. Denne symbiosen fikke jeg lyst å poengtere.

Bilder fra en reise i Kina i 2010, hvor jeg ble fascinert av mengden mopeder/scootere - ikke sykler som jeg hadde trodd var vanligst der. Hva var de alle på vei til, de jeg foreviget på sine tohjulinger? Hvordan var livene deres? Kina har hatt en kraftig økning i velstanden de siste 10 årene, og fra pedaler til motor er et bilde på det.

Vinteren 2006-07 jobbet jeg som eiendomsfotograf. Denne serien består av outtakes fra disse oppdragene.

Jeg har fotografert Verdensportalen foran Fredsenteret mange ganger. Etter 22.juli fikk bilder jeg tok på begynnelsen av året(2011) bl.a. kunstverket SLAUGHTER en helt ny verdi. En vakker kveld med nysnø nå i slutten av desember(2011),sto jeg plutselig foran kvinnen med barnet på TRANSIT-plakaten. I natten sang det til meg : Vi skal ta vare på skjønnheten , varmen - som om vi bar et barn varsomt på armen.(fra Til ungdommen). Jeg har bearbeidet bare to av bildene: 1) Den blodige blomsterveggen - blomster fra folket etter blomstertoget på Rådhusplassen. 2)Slaughter - som hadde mye mer farger , men som jeg tok ned til et "stillere og mer refleksivt bilde". Ordene(slaugheter og laughter) bråker nok som de gjør. Den onde mørke skyggen og lyslykten som splitter bildet , og referanse til to tårn og trikkens truende fart og kraft lager en ny fortelling - av den fortellingene som har trengt inn i livene våre - med en nådeløs kraft og smerte. Art works.

I november 2008 fikk jeg en telefon fra min da 59 år gamle far. En aktiv mann; far, bestefar, ektemann, bedriftsleder, musiker og svømmer. Telefonsamtalen bekreftet en gnagende mistanke jeg hadde delt med min familie: Han hadde fått diagnosen Alzheimer. Tre år har kommet og gått siden den gang og min far er i forandring. Han er enda for frisk til å bli sett som en pasient, men for syk til å være den mannen han engang var. Utfordringene til en ung Alzheimer pasient er annerledes enn for eldre mennesker som får demenssykdom i tillegg til andre alders plager. Unge Alzheimer pasienter har ofte aktive og viktige roller i samfunnet de lever i. De er partnere, foreldre, yrkesaktive, kjører bil, aktive med sport og sitter i styrer og foreninger. Alle disse rollene må de, etter hvert som sykdommen utvikler seg, gi fra seg. Fordi yngre med Alzheimer ofte er fysisk friske, med unntak av sin demens, er det derfor vanskeligere å gi opp store deler av det livet som tidligere har vært identitetsgivende. Jeg grep til kameraet i mitt forsøk på å takle min fars sykdom og har valgt å dokumentere hans liv, sykdom og forandringer. Dett er arbeid som ikke er avsluttet og som kommer til å fortsette så lenge jeg har min far her. Serien ”Head above water” tar for seg min far som aktiv svømmer. Han har i 20 år stått opp tidlig for å svømme 1000m før frokost. Denne vanen har han holdt ved like også etter at sykdommen har utviklet seg. I vannet går alt fortsatt av seg selv og gir et pusterom i en hverdag i forandring.

Var for et halvt år siden på skoletur, til Kina og Mongolia. Tok toget til mongolia, og disse bildene er fra den turen.