Beirut, Lebanon - 2015 25 år etter borgerkrigen. Fotografi: Hielke Gerritse

Huk og Vindu er tatt med analogt kamera.

Serien viser et utsnitt av rutiner i forbindelse med lille Magnus sin dåp i Den Katolske kirke i Levanger i 2014

LP-plater i organiske, analoge, knitrende og susende omgivelser.

Dette er en serie fra Evjeklinikken, som er en klinikk der overvektige jobber med livsstilsforandringer. Jeg er selv pasient der, og med disse bildene jeg vill vise hvordan jeg ser Evjeklinikken.

xx

To som ser kvarandre, og møtest, først med eit vindauga i mellom seg. Eit møte mellom mennesker! Serien med bileter handlar om eit møte mellom menneskjer. Erik og Ole Ronny, dei hadde eit augenblink av eit magisk møte mellom glas. Det er godt å bli sett, vi treng alle å bli sett i dagens samfunn. I dag er det mange born og vaksne som sliter med angst, mobbing og andre psykiske plagar. Er det arv eller er det miljø? Dette kan ein stille spørsmål rundt. Eg ynskjer med denne serien å belyse dagens tema, lære oss å sjå, sjå kvarandre. Det er viktig å bry seg, å vere eit medmenneske.

En røykers betraktninger av bakgården

Tidens tann har tæret på på omgivelsene rundt det gamle verftet på Laksevåg i Bergen. Hvert lille utsnitt forteller sin egen historie om aktiviteter før og nå. I dag går de fleste bare forbi.

Vi mister våre kjære.Vi ødelegger vår jord, - men livet trosser kulde, snø og is.

Vedlikehold er alfa og omega.

Queer Tango er en bevegelse som utfordrer heteronormative verdier til tradisjonell tango, der danseroller fremstår strikte definerte. Bevegelsen er preget av det homoseksuelle miljøet, men også mange "streite" får mulighet til å prøve seg i utradisjonelle dans-variasjoner. Formen har spredt seg raskt i Europa i løpet av de siste ti årene. Denne serien er tatt under Queer Tango Festival i Oslo i 2013 og 2014.

Stor streik i Athen, Hellas 15/10 2011. Hele byen koker av uro og spenning, politi og militær er på plass for å passe på de streikende massene. Da dette har pågått over tid og ingenting av komunale tjenester fungerer som normalt, begynner søppel å samle seg opp overallt i byen, menneskene er redde for økonomien og for matmangel, tomme hyller på kjøttmarkedet. Uroen sprer seg som en kreftsvulst og påvirker meneskenes livskvalitet og miljøet rundt dem. Serien er vist i sort/hvit med tanke på situasjonens alvor, med untak av det første bildet som viser Athen i solnedgang. Med det bildet vil jeg belyse at det er mye som skuler seg bak et glansbilde.

Hva som ligger igjen, setter spor på en strand

Denne bildeserien er av min pappa. Jeg har vokst opp med en narkoman pappa og vårt forhold har, og kommer aldri til å bli et normalt far og datter forhold. Men til tross for alt jeg har opplevd som ikke har vært til fordel for et lite barn og en datter, så sitter jeg igjen med en forståelse av hvorfor han ikke klarer å komme seg ut av miljøet, selvom når jeg ser og hører min pappa ruset får det meg til ville gråte og løpe min vei. Å ta det steget og spørre om jeg kunne ta bilder av han var veldig vanskelig, jeg brukte flere år før jeg kastet meg ut i det. Jeg ville se hva hverdagen hans bestod av, for å få flere svar, jeg hadde lenge gått rundt å tenkt åssen klarer han å leve, å være helt alene, omringet av et miljø han helst vil være langt unna, og hvordan helse systemet var der for han. Min oppvekst har satt mange dype spor i meg, både bevisst og ubevisst. Det har ikke vært før i voksen alder at jeg fant ut at siden jeg var et lite barn, har jeg levd med høy angst, og depresjon som sniker seg innpå med mellomrom, for jeg er ei jente som ikke viser hverken nære og kjære eller verden hordan jeg egentlig har det. Dette er en av hovedgrunnene til at min forståelse av hvorfor pappa er narkoman og ikke klarer å komme seg ut av det. Det gjør vondt dypt i meg hver gang pappa ringer og forteller at han ikke orker å leve mer, fordi jeg veit hvordan det føles. Jeg veit at det ikke er riktig at en pappa skal si slikt til sin datter, men det er ingen andre som lytter på han, så noen må jo gjøre det. Han har kjempet og kjempet mot systemet for å få hjelp, for han vil innerst inne takle livet uten rusmidler, men i mine øyne vil det ikke være mulig før de som kan gjøre noe, gjør noe. Det er ingen oppfølging eller hjelp den tiden han virkelig trenger det, det er en av de største grunnene til å dra inn på avrusning gang på gang er nyttesløs, for det er tiden etter som er den største utfordringen. han blir plassert i kommuneboliger hvor de "værste" blir satt sammen i samme bygg, når alt han ønsker er å leve i ro og fred langt borte fra miljøet. Nå i Mars gikk det så langt at kommuneboligene brant ned midt på natten, alle overlevde heldigvis men mistet hjemmet sitt. Det er mine ambisjoner, lidenskap for det kreative, kunst og fotografi som har fått meg til å ikke bli som mine foreldre, men jeg veit hvor hardt det er å holde på livet når angst og depresjon tar over kropp og sjel, og da gjør man hva man må for å overleve og takle hverdagen. Mitt svar var å ikke la meg kjenne på mine egne følelser og jobbe så mye at kroppen sa ifra at nok er nok, pappa sitt svar er å ruse seg, men det betyr ikke at han ikke har følelser eller fortjener å bli sett ned på, for han er bare et menneske som holder på livet. Denne bildeserien representerer meg og pappa, det vi aldri snakker om, og følelsene vi aldri viser.

Mennesket har gjort mye bra, men mye blir ødelagt og glemt på veien. Bruk og kast..

Det første møtet kan være kjølig, men mennesker plassert i den rette sammenheng kan nærme seg hverandre.

Mennesker etterlater seg spor til de neste generasjoner. Det organiske blir kjapt borte, slik som en hest, mens redskaper av metall, først forsvinner etter lang tid. I fjæra, skogen eller ute på enga, ligger redskapene som bestefargenerasjonen ikke lenger hadde bruk for. De gamle redskapene er ikke borte, de vil stå ute i naturen i mange generasjoner til. Redskapene er noen ganger flotte kunstverk som naturen har omfavnet., andre ganger skrap som er farlig for miljøet. Er det ikke på tide at de får en verdig " begravelse"?

Som fotograf er jeg

lokale fiskere ved største west gate demningen i landet

Et forsøk på en tidsreise både i sjel og i tid, hvor ensomheten blir skildret gjennom miljø og menneske.

Menneskets rolle i miljøet