Her viskes landskapet ut på en fin måte, linjer leder blikket mot hesten. Vi får frihetsfølelse på grunn av mye luft rundt hesten. På grunn av softingen får vi også litt drømmefølelse, i tillegg til at bildet inviterer til å stille spørsmål. Hvem er rytteren, hvor skal de hen? Bildet er grått og trist. Man lurer også på fotografens sinnsstemning, er vedkommende litt trist?